B U D D H A V I T H I . O R G . Her finner du utvalgte artikler fra Theravada-Nytt 1982-1986.

Tanken om at vi mennesker har en sjel som lever evig er så solid forankret i vår kultur at den mest utbredte religionen i Europa, kristendommen, har den som et fundament i sin lære. Mennesket består av kropp, sjel og ånd forteller den kristne teologi, og kroppen forgår mens sjelen består, heter det. Likeledes har filosofer og vitenskapsmenn her i Vesten forsøkt å finne ut hvor sjelen lever sitt liv i våre kropper. Man har til og med forsøkt å finne sjelens vekt ved å veie et menneske i dødsøyeblikket, fordi man trodde at sjelen da forlot kroppen og hvis den hadde en vekt, da ville den være målbar.

Buddhismen har aldri drevet med slike eksperimenter eller hevdet at vi mennesker har en sjel. Noe av det første Buddha lærte bort var faktisk at våre forestillinger om sjelen er en illusjon. Her følger forklaringen på hvorfor det er slik.

Innleding til teksten om
det som kjennetegner ikke-sjel.
Anattalakkhanasutta
Av Knut.

Theravada-Nytt februar 1986.

Teksten om det som kjennetegner ikke-sjel er i følge tradisjonen den andre talen som Buddha holdt etter sin fullstendige oppvåkning. Og de som fikk høre om den var de samme fem munkene som Buddha slo følge med under sin askeseperiode. Det sies at talen virket så sterkt på tilhørerne at de i løpet av den frigjorde seg fra begjæret og fikk arahantstatus, dvs. ble en person som har nådd oppvåkningen.

I talen tar Buddha for seg de ting som hindrer en i å fri seg fra lidelsen og dermed fjerne en fra oppvåkningen. Hovedårsaken til hindringen er å finne i illusjonen om jeg-et, sjelen. At man går rundt og innbiller seg at man har en sjel, skyldes stort sett det som i buddhismen kalles uvitenhet (avijja). Den lidelse som illusjonen om sjelen skaper i oss, skyldes i hovedsak tre ting og måten disse kombineres på: vrangforetillinger, grådighet og hat. Det er disse tre onde røttene, som de kalles, som skaper illusjonen av en sjel.

Anattalakkhanasutta handler om hvordan man kan svekke og fjerne disse tre onde røttene. Og måten dette gjøres på er å se tingene slik de er ved selv å skaffe seg den riktige og eneste kunnskap om seg selv, og dermed også om sine omgivelser. Veien til kunnskap om sine omgivelser og medmennesker går over selvinnsikt. Det er ved å se på sine egne reaksjoner, følelser og tanker, man egentlig kan lære noe.

Buddha tar utgangspunkt i de fem khandaher (dvs. grupper av personlighetsfaktorer). Disse khandhaene utgjør ifølge theravadabuddhismen: form, oppfatningsprosess, skapende impulser, følelser og bevissthet. Alle disse tingene er sammen med på å skape illusjonen om sjelen.

Form er det som kan sammenlignes med fysiske ting, som kroppen vår. Oppfatningsprosessen er det som gjør at vi kan gjenkjenne tidligere følelser og stadige sanseinntrykk. De skapende impulsene er mange, men for å nevne én: interesse. Følelser dukker opp som svar på våre sanseinntrykk fra omverden. Det finnes tre følelsestyper: de positive, de negative og de nøytrale. Og tilslutt har vi bevisstheten som liksom samler alt dette og er opprettholderen av en illusjon av noe varig og evig.

Men nettopp ved denne illusjonen om at det er noe varig og evig, lures vi til å tro at vi har en evig sjel – en sjel som er min, som vi kan kontrollere.

Slik er det ikke, viser Buddha i teksten. Han tar for seg alle de fem khandhaene og stiller spørsmålet: Er form virkelig sjel? Er det noe i formen som er evig? Og for å få svar på dette går han systematisk og metodisk til verks. Det er ikke nok for Buddha å si «jeg føler jeg har en evig sjel, da må det være slik, jeg tror det.» Buddha vil ha fakta som kan etterprøves. Det gjelder for Buddha å snu problemstillingen og finne noe som empirisk viser at form ikke er evig, for eksisterer ikke-evig form, da er heller ikke form evig. Dette får han til ved å stille opp følgende argument:

Hvis form (les: kropp) er sjel, så følger at den ikke kan være berørt av sykdom. En syk form kan jo ingen kontrollere eller bestemme over! Men nå er det jo slik at alle og enhver kan se at former kan og blir syke. Altså blir konklusjonen at form er ikke sjel. Og så argumenterer han for de andre khandahaene på samme måte, for å finne ut om noe ved det som gir oss opplevelsen av en sjel virkelig er en sjel. Hvis det viser seg at ikke noe av det vi opplever som sjel eller er med på å gi oss denne opplevelsen, også er evig og har de samme egenskapene som sjelen, - ja, da er det bare snakk om en illusjon. Til slutt trekker han inn tid og sted og finner ut at alle khandhaene er uten sjel.

På denne måten ved systematisk å arbeide med khandhaene – se dem slik de er uten å ha noen tro, men bare i største mulige grad forsøke å være en nøytral observatør og legge sine egne meninger om ditt og datt til side – bare da vil illusjonen om sjelen avsløres gradvis som den illusjonen den er.

Les anattalakkhanasutta her. (Norsk)
Les en filosofisk utdypning av ikke-sjel (anatta) her. (Engelsk)