B U D D H A V I T H I . O R G . Her finner du utvalgte artikler fra Theravada-Nytt 1982-1986.

Sommeren 1983 holdt Theravada-skolen sitt retreat under ledelse av den amerikanske buddhistlæreren Jacquline Schwartz. Hver ettermiddag var det fordrag og opplesning. Under gjengis en av disse opplesningene. Teksten er oversatt av E. Wetlesen.

Frykt og smerte
av Tony Parker

Theravada-Nytt, desember 1983.

En kvinne sa til zen-mester Bankei: «Jeg er usedvanlig redd for torden. Hver gang det tordner føler jeg meg livredd. Vær så snill å si meg hvordan jeg kan bli kvitt denne frykten.» Bankei sa: «Som nyfødt hadde du ikke noe sinn som kunne være redd, du hadde bare det ufødte buddhasinn. Den illusjon at du har frykt for noe er tankespinn. Det er noe som har oppstått etter at du ble født. Torden tjener menneskene fordi det bringer regn. Det skader ikke menneskene. Du ble redd fordi du sloss mot tordenværet, og dette er et resultat av dine tanker. Når du hører tordenen brake skal du helhjertet stole på ditt eget sinn og på buddhaverdigheten.»

En annen gang spurte en legmann: «Jeg skvetter ofte til ved uventede lyder eller torden. Kanskje det er fordi jeg vanligvis er urolig til sinns? Hvordan kan jeg være på vakt mot at slikt ikke kan forstyrre meg?» Bankei sa: «Når du blir oppskremt så bare vær oppskremt. Hvis du er på vakt overfor det, blir du splittet i to.»

Å frykte er å verge seg fra å stå ansikt til ansikt med oss selv og vår totale situasjon – våre tanker, følelser, vanlige reaksjoner, vår smerte og sorg, de menneskene vi lever sammen med, det samfunn vi lever i, selve det livet vi lever fra ett øyeblikk til det neste. Hvis vi ikke ser alt dette i øynene direkte og fryktløst, så dømmer vi oss selv til atskillelse og isolasjon. Vi leter etter illusoriske tilfluktssteder hvor vi kan se tiden an. Av frykt klynger vi oss til folk, til besittelser, til kunnskaper og ideer, til fantasier, til stilling og makt, til fråtsing og underholdning og til alle slags tvangsaktiviteter – alt sammen for å kunne ignorere det forstyrrende grep som frykten har i vårt sinn.

Hva er frykt? Hva forårsaker frykt og hvilken virkning har den? Kan vi så overkomme den?

Hvis vi forstår fryktens forkrøplende virkning og er fast bestemt på ikke å være i dens knugende grep, da må vi se direkte inn i oss selv. Bare å lese om frykt, tenke på den og forstå grunnene for den helt forstandsmessig, vil aldri gjøre slutt på den. Så la oss finne ut om frykt, ikke bare gjennom forklaringer, men ved å gjennomtrenge den direkte, som en utforsker en tykk jungel ved å kutte en sti rett inn til midten av den.

Det å hoppe ut fra en brennende bygning eller å hoppe til siden for en bil kan ikke kalles «handlinger i frykt». Her er det en øyeblikkelig fare, du ser tingene veldig klart og handler øyeblikkelig for ikke å bli skadet. Du hopper – det er alt. Folk som plutselig kommer i en ekstremt farlig situasjon og som direkte har erfart den måten de uten å tenke og ofte helt uselvisk har reagert på, har ofte senere undret seg over denne ukjente energi, oppmerksomhet og fryktløshet. Det er tanketomhetens kraft som ikke kjenner frykt og forvirring fordi her er det ingen tanke på seg selv eller andre.

Frykt er alltid forbundet med tanker, bevisst eller ubevisst. Når det ikke er tanker er det heller ikke frykt. Tanker har sitt utspring i minnespor i hjernen. Vi bærer alle sammen med oss utallige minner om alle de skader og den smerte vi har lidd i vår uendelige fortid – alle sykdommene og uhellene, pinslene ved krig og hungersnød og all den tortur og straff vi har lidd siden tidenes morgen. Begravet i hjernen vår er alle de forferdelige ting vi har hørt, lest, sett og forestillet oss. Ved siden av minnene om fysiske smerter ligger minner om psykiske skader vi har lidd, skjenneprekener, fornærmelser, reprimander og ydmykelser, smerten ved ensomhet, mangel på kjærlighet, pinen ved ikke å strekke til, udugelighet, fiaskoer, det gale vi har gjort, skyld og uvitenhet.

Enhver ting i nåtiden som setter i gang slike minner og tankeprosesser med de følelser og reaksjoner dette bringer med seg, kan overvelde oss med frykt og engstelse – frykten for å bli såret nok en gang.

Frykt er organismens innebygde mobiliseringssystem for å bli ferdig til å motstå eller flykte fra fare. En veldig energi ansporer organer, kjertler og muskler til øyeblikkelig aktivitet. Men hvis det ikke er noen mulighet for direkte handling, fordi faren bare eksisterer i ens egne tanker og minner, så er denne frykttilstanden i seg selv et akutt fysisk ubehag. Og vi gjør motstand mot alt ubehag, som vi også gjør motstand mot smerte og skade.

Å hoppe til siden for en lastebil er en konkret handling for å unngå fare. Den fysiske organisme må ha beskyttelse for å kunne leve. Likevel går vår vanemessige frykt langt lenger enn til beskyttelse fra fysiske farer. Vi frykter smerte og skade av vårt ego – de mange forestillinger om oss selv og som vi tror vi ikke kan leve foruten. Hvis vi trues mobiliserer vi all vår energi for å beskytte, forsvare og forevige disse ego-forestillingene.

Det er nødvendig fullt ut å forstå denne frykten som setter forestillingene om oss selv i fare. Forstår vi hvor hårdnakket vi klynger oss til forestillingen om oss selv? Forstår vi at det nettopp er disse forestillinger som er vår tilflukt og også kilden til frykt og smerte?

Når noen kritiserer den måten vi gjør ting på – truer ikke dette straks noe inni oss? Begynner vi ikke straks å forsvare oss, forklare, gjøre unnskyldninger, skylde på andre, bli aggressiv, voldsom, eller også trekke oss inn i oss selv og furte?

Det samme er tilfellet når noen angriper de folk, de ideer, de institusjoner, den tro eller hva det kan være som vi har identifisert oss med. Føler vi oss ikke da personlig truet og forsvarer vi ikke lidenskapelig det som er blitt kilden til vår sikkerhet? Hvis noen fornærmer oss eller beskylder oss for noe vi ikke har gjort, verker det da ikke i oss av smerte og sinne? Kommer det ikke en øyeblikkelig impuls til å rettferdiggjøre oss eller kanskje lange ut fysisk eller verbalt, noe som forårsaker opprør i kropp og sinn? Kan vi bli fullt ut oppmerksom på dette – ikke etterpå, men akkurat da?

Oppstår det ikke frykt når vi blir sammenliknet med andre som er flinkere enn oss? Eller når vi sammenlikner oss med andre som er mer vellykket og gjør det bedre enn vi? Er ikke bekymringer om hva andre tenker om oss en stadig kilde til frykt? Ville det i det hele tatt være frykt dersom det ikke var en forestilling i vårt sinn om hvordan en burde eller ikke burde være? Hvorfor fortsetter vi å gi næring til disse forestillingene hvis de er årsak til smerte og alle de brysomme reaksjoner som følger? Hvorfor kan vi ikke se faren ved disse forestillingene og tankene, som når vi ser faren ved et brennende hus? Kan vi leve uten forestillinger, eller er vi redde for å bli til ingenting, ingenting å tenke på, ingenting å forestille seg, ingenting å sammenlikne med, ingenting å være stolt av?

Så lenge vi får andre folks påskjønnelse, takknemmelighet, respekt og beundring kan vi føle oss vel. Hvis vi når en posisjon med prestisje og makt, der andre ser opp til oss eller gjør som vi sier, da trives ego. Kan vi bli fullstendig klar over slike følelsers illusoriske natur om velvære og trygghet? Hvis vi plutselig blir slynget ut i en situasjon uten noen av disse støttene, f.eks. mister jobben eller hvis vi er blant likeglade mennesker som ikke snakker vårt språk eller viser interesse for oss – hva er det da som ryster våre grunnvoller? Er det frykten for ikke å være noe eller noen? Hvem var det som følte seg trygg og veltilpass før? Hvor er hun eller han nå? Hvem er den «ingen» som verker og skjelver?

Vårt sanne sinn er bakenfor all tanke og uten forestilling i det hele tatt. Likevel har det i seg en klar oppfatningsevne om villedende tanker og forestillinger som oppstår. Huang Po sier «Når det plutselig kommer et tankeglimt i sinnet og du skjønner at det er en drøm eller en illusjon, da kan du tre inn i den tilstand som alle buddhaer når frem til …».

Denne oppfatningsevne, denne klare forståelse fra øyeblikk til øyeblikk, betyr at det er slutt på frykt.

Så lenge vi ikke ser inn i vårt sanne sinn er vi avhengig av mennesker, eiendeler, kunnskap, ideer, fantasier, stilling og makt, overdreven nytelse og underholdning og alle slags tvangsbeskjeftigelser for å lette frykten for smerte. Selve denne avhengigheten blir en ny kilde til frykt og smerte – frykten for å miste det vi er avhengige av.

Finnes det en løsning på dette tilsynelatende uløselige dilemma? Dette «jeg-et» og alt det det gjør motstand mot, gjør det umulig å unnslippe. Hva er da sann frihet?

Shakyamuni Buddha sa en gang til sine disipler: «Om buddhaer viser seg eller ikke viser seg i verden så forblir det et faktum at alle karmiske tilblivelser er forbigående, utsatt for smerte og uten varig ego.

Alt er tomt og forgjengelig. Hvis jeg – ut fra mitt illusoriske egosyn – ønsker at ting skal være uten forandring eller uten ende, da blir det frykt og lidelse. Som Dogen sier: «Blomstene skal fortsette å blomstre og ugresset skal forsvinne.» Alle ting er utsatt for smerte. Hvis jeg – ut fra mitt illusoriske egosyn – klynger meg til forestillinger om meg selv, ønsker å fortsette uten forandring, uendelig, så er selv dette ønsket i disharmoni med den universelle lov om forandring, uvarighet, smerte og egoløshet. Denne disharmoni er frykt og sorg. Dette uforanderlige faktum som vi selv må oppdage for å gjennomskue.»