B U D D H A V I T H I . O R G . Her finner du utvalgte artikler fra Theravada-Nytt 1982-1986.

Refleksjon eller meditasjon over døden figurerer også på de eldste listene over meditasjonsobjekter, som vi finner i palitekstene, både i suttaene og i abhidhamma. I Visuddhimagga gir den gamle kommentatoren Buddhagohosa praktiske råde og betraktninger over dette, skriver Kåre i Theravada-Nytts aprilnummer for 1985. Dette nummeret er i sin helhet viet døden som meditasjonstema. Nedenfor finner du hovedartikkelen skrevet av zenbuddhisten Morinaga, og som det fremgår av den kan døden også være en kilde til nye krefter, vel og merke hvis vi våger å se den i øynene.

Edvard Munch, 1909, Mor Åses død.

Liv og død
av Morinaga Soko Roshi.

Theravada-Nytt april 1985, oversettelse: Kåre A. Lie.

Myokyo-ni fortalte meg at mitt budskap til dere var nokså lettvektig i fjor. Hun ba meg gi dere et sterkere budskap i år, noe med litt mer brodd i! Derfor vil jeg snakke litt om noe som jeg tok opp på sommerskolen. Det handler om liv og død, særlig død, og om det å leve og dø hvert øyeblikk.

Dette er et vanskelig emne, og et som føles ytterst smertefullt for de fleste. Jeg har hørt at her i England liker folk flest slett ikke å snakke om døden. Men jeg synes jeg må ta det opp, og så får jeg heller ta sjansen på å uroe dere en smule. Døden er ikke noe som er fremmed for oss. Den ligger ved roten av dagliglivet. Vi er aldri langt unna den. Selv om vi ikke tenker på at vi selv skal dø, er det vanskelig å la være å tenke på det at foreldre, familiemedlemmer, venner og kjente forøvrig kan komme til å dø. Døden konfronterer oss stadig, enten vi er klar over det eller ikke. Det er nytteløst å prøve å se bort fra dens realitet. Jeg vil heller foreslå at dere aksepterer denne virkeligheten, og sier til dere selv at livet tar slutt i dag. Det kan være ubehagelig å gjøre dette. Men hvis dere gjør det, vil dere oppnå en langt dypere forståelse av livet, enn det dere opplever til vanlig.

I hver kultur har man prøvd å komme fram til en dypere forståelse av dødens problem. I japansk kamptrening ble elevene tidlig trent opp i teknikker for å vinne. Men etter å ha vist elevene slike teknikker, har de store lærerne alltid understreket at det viktigste i kamptreningen ikke er å forberede seg på seieren, men å forstå døden. De la vekt på at den dypeste forståelsen av livet lå i forståelsen av døden. De mente at for å kunne leve godt måtte man kunne dø godt.

Når vi for alvor gir oss i kast med dødens problem, blir livet vårt annerledes. Den som bare tenker på å leve i morgen, vurderer alt han gjør i dag ut fra tanker på vinning, resultater, suksess. Men døden er som et stort, sort hull som sluker alt. Den visker ut vinning og tap, godt og vondt. Når vi møter den, blir alt vi har oppnådd, mye eller lite, slettet ut på et øyeblikk. I den nye verden som åpner seg da, tenker en bare på å leve i nuet.

Zen er ikke bare en lek med ord. Dessverre er det en god del mennesker som kommer til mitt tempel i Kyoto og antyder nettopp noe slikt. De sier at sanzen-intervjuene bare er et spill eller en intellektuell duell. Det vil si at vedkommende betrakter sanzen og koaner som et slags rollespill. Men uansett hvor mye du trener med arm- og benbevegelser på et tregolv, så blir du ikke noen dyktig svømmer av det. Det sier seg selv at den som vil lære å svømme, må øve seg i vannet. Slik er det med sanzen, også. Hvis den blir løsrevet fra dagliglivet, blir den bare et spill. Men hvis den springer ut av dagliglivet, er den nødt til å bli dødsens alvor. For at sanzen skal fortsette å være seriøs og vital må den holde kontakten med dagliglivet, - og med dødens nærhet. Men enda lærerne til stadighet understreker dette, har folk likevel en tendens til å skille sanzen fra dagliglivet sitt.

For å illustrere forholdet mellom dagliglivet og zentreningen, og for å vise hvor vanskelig det er å akseptere døden, selv for en som går inn for det med stort alvor, har jeg lyst til å fortelle en sann historie om en kvinne jeg kjente. For mange år siden, da hun var omkring førti, ble hun husholderske for Zuigan Roshi, som var min lærer. Hun var usedvanlig godt utdannet til å være kvinne av sin generasjon og før hun gikk inn i templet hadde hun viet seg til å undervise unge kvinner. Men da hun sluttet seg til templet, ble hennes liv totalt forandret. Hun satte alle kvinnelige interesser til side, hun sluttet å bruke makeup, og begynte å gå i slike posete bukser som japanske bondekvinner bruker når de arbeider ute på åkrene. Hun viet seg helt og holdent til sin praksis, som var å ta seg av mester Zuigan. Hun lagde mat, vasket klær, skurte og gjorde reint. Hun dyrket til og med en liten hageflekk for å holde ham med friske grønnsaker. Hun var en alvorlig og hardt arbeidende person. Hun var ekte, i alt hun gjorde.

Da jeg ble elev hos mester Zuigan og flyttet inn i templet hans, ble jeg enormt imponert av denne kvinnen, slik hun praktiserte zen med dypt og hengivent alvor. Da han døde og jeg overtok templet, var hun sekstifire år gammel. Ettersom hun ikke ville være til bry for meg, insisterte hun på å flytte til et annet tempel i nærheten. I det nye templet sto hun opp klokka fire hver morgen og gjorde reint i hver krok av rommet sitt før det ble lyst. Da det begynte å demre, gikk hun ut og tok fatt på hagearbeidet. Ingen kontrollerte henne. Så gammel som hun var, kunne hun egentlig gjøre akkurat som hun ville, og hun kunne så absolutt ha tatt tingene med ro, hvis hun hadde hatt lyst til det. Men hun fortsatt å praktisere like iherdig som hun hadde gjort. Hver kveld studerte hun teishoer som mester Zuigan hadde gitt henne. Eller hvis det var et radioprogram om et eller annen buddhistisk eller konfusiansk emne, så fulgte hun med på det. Uansett hvilken kant en så dette fra, så kunne en bare si at denne kvinnen levde sitt liv på den fineste og sanneste måten som tenkes kunne.

En dag kom hun for å snakke med meg. Hun fortalte at doktoren nylig hadde sagt at hun hadde kreft. Etter at hun hadde fått vite dette, hadde hun stadig gått og vært redd, sa hun. Men det som plaget henne mest, var erkjennelsen av at hun var redd for å dø. Dette uroet henne, sa hun, fordi hun hadde ventet at en som hadde praktisert zen i så mange år som henne skulle se døden i øynene uten frykt. Hun skammet seg over å gå døden i møte i en slik ubalansert tilstand. Og hun skammet seg ikke bare for sitt eget vedkommende, men også fordi hun følte at dette slo tilbake på mester Zuigan, hennes lærer, som hun hadde stor beundring for. Etter at hun snakket med doktoren, hadde hun gått og vært trist og nedfor hver dag. Dette var noe hun bare ikke greidde å fri seg fra. «Jeg har trent hardt, og likevel er jeg redd for å dø. Hva er det jeg har gjort galt i treningen min, siden jeg føler slik? Hvis min trening virkelig hadde båret frukt, burde jeg vil kunne møte døden med større sinnsro?»

Inntil da hadde jeg vært imponert over det alvor og den oppriktighet hun la for dagen i hele sin måte å leve på. Men da jeg hørte spørsmålet hennes, forsto jeg at hun ikke hadde nådd meget langt i treningen sin. Jeg mente at med litt hjelp kunne hun komme enda lenger, så jeg sa til henne: «Døden er ikke noe som kommer til oss når vårt fysiske legeme begynner å bryte sammen. Selv om vi ikke er klar over det, er døden hos oss hvert sekund. Vårt liv er en serie med gjentakelser. Vi blir født og vi dør hvert sekund.» Jeg sa at hun burde spørre seg selv: «Er jeg i stand til å dø godt hvert øyeblikk, hver dag?» Så fortsatte jeg: «Ikke bry deg om du gjør allting riktig eller om alt lykkes for deg eller ikke. Bare prøv å holde fast på tanken om du dør i dag og blir født i morgen. På den måten vil du komme til å innse at du blir født og gjenfødt nå, hver dag. Ikke som et friskt og sunt spedbarn, men som en eldre kvinne på over åtti år, som lider av kreft. Det er feil å sammenligne fortiden din med det du er nå. Det er også feil å sammenligne den situasjonen du var i da du var frisk, med den situasjon du er i nå som du er syk. Alt som har vært er borte. Det som blir født nå er noe nytt: en person som lider av kreft.
Ingen av oss kan velge de ytre omstendighetene i våre liv. Fra det øyeblikk vi blir født, må vi akseptere de betingelsene som er gitt oss. Slik lever vi også under et sett gitte betingelser hvert øyeblikk, dør, blir født, og dør igjen i det neste. Vi dør i dette rommet og blir født igjen i det neste. Vi dør i meditasjonsrommet og blir født igjen i spisesalen. Så dør vi der, og blir kanskje gjenfødt i rommet hos en venn. Vi blir født ute på landsbygda, så dør vi der og blir kanskje født igjen i et rom hvor vi mediterer»

Slik snakket jeg til henne for at hun skulle komme til full klarhet over at vi dør og blir født hvert sekund. Hvis jeg hadde sagt dette til en som var sunn og vital, ville hun sannsynligvis ha smilt til meg. Men for denne gamle kvinnen som led av kreft, var ikke dette noe å spøke med.

Hun hadde alltid prøvd å ta livet alvorlig og gjøre det som var rett. Det kunne man øyeblikkelig se på et visst strengt preg som alltid lå over ansiktet hennes. Etter at vi hadde snakke sammen forsøkte hun å praktisere som jeg hadde foreslått, og leve og dø fullt og helt fra øyeblikk til øyeblikk. Dette fortalte hun meg senere. Jeg vet at hun greidde det, for ansiktet hennes begynte å miste de strenge dragene. Det ble forvandlet til det ansiktet hun må ha hatt da hun var barn. Hun fikk en annen holdning til de tingene hun gjorde. Når hun vasket klær eller ryddet opp, gjorde hun det ikke lenger fordi det var rett, men fordi hun trivdes med å gjøre det for sin egen skyld akkurat da. Hun tenkte ikke lenger på framtida.

Til slutt kom hun på sykehus. Legene og sykepleierne sa at de aldri hadde sett en slik pasient før. Hun klaget aldri, enda hun hadde store smerter. I stedet ga hun uttrykk for bekymring for doktoren som virket trøtt, og sa at han måtte ta bedre vare på seg selv. Doktoren hadde lyst til å si til henne at hun heller burde bekymre seg for seg selv enn å tenke på hvordan han hadde det. Jeg forklarte ham at fordi denne pasienten helt og holdent hadde glemt seg selv, behøvde hun ikke tenke på sine egne smerter hele tida. Det var naturlig for henne å smile, være blid og vise omtanke for andre. Han fortalte meg at hun hadde vært en åpenbaring for ham, og at han gjennom sin kontakt med denne døende kvinnen hadde oppnådd en dyp åndelig innsikt.

Mens hun var på sykehus, måtte jeg reise til Amerika. Hun døde før jeg kom tilbake til Japan. Jeg hadde bedt en munk ta seg av henne mens jeg var borte. Han fortalte meg at hennes siste ord var: «Livet mitt har vært hardt. Men nå skal jeg ut i skogen og leke med ball.» Denne kvinne hadde nådd det dypeste punkt. Hun visst at det å leve og det å dø er som et barns lek. I zen kaller vi dette for samadhi, den meditative forståelses dypeste plan. Men jeg vil gjerne understreke at dette lekefulle samadhi ikke betyr å leve lettsindig eller ta tingene lett. Det betyr å gjøre dette øyeblikket fullkomment, å gjøre hvert øyeblikk fullkomment i vårt dagligliv. Det er ingen beregning av verdier i dette, og ingen skjelning mellom dette og hint. Det har ingen hensikt å være opptatt av hva andre måtte tenke, eller hvordan de vil dømme våre handlinger. Heller ikke skal vi føle at vi må velge: «det er ikke dette jeg vil, men det.» Kast ikke bort tiden på å klage over at du ikke er ung lenger, eller til å spekulere over hvordan det hadde vært hvis du hadde vært annerledes enn du er. Kutt ut alle spekulasjoner og teorier. Vær opptatt av her og nå bare, dette stedet og dette øyeblikket. Erkjenn og fullkommengjør tingene som en rekke fullkomne øyeblikker. På denne måten er det mulig å leve liv og død i den sanneste forstand i zen. Lærde forklaringer hjelper ikke til å forstå liv og død. Det er det bare livet selv som gjør. I zen er det slik at det å bli fullkomment klar over hva livet og døden er, er å leve livet og døden helt og fullt. Da må vi vite at døden alltid er til stede i vårt dagligliv. Den er ikke bare en sjelden gjest.

Når en av dine nærmeste dør, og dette kommer som et stort sjokk, betyr det at du ikke helt har innsett at den alltid er nær. Hvis du derimot kan leve døden fullt ut i ditt daglige liv, skulle du også kunne innse at en som er død også lever. Men ikke prøv å forestille deg at de lever som et eller annet slags spøkelse. Det å se døden i livet og livet i døden, det er Buddha. I sin bok Shobogenzo sier Dogen at de som kan se Buddha i livet og døden ikke er underkastet døden. Det er bare de som ikke kan se Buddha som ligger under for liv og død. Det å bli ute av seg og lage masse oppstyr omkring døden, er det samme som ikke å se Buddha der i livet og døden som vi opplever fra øyeblikk til øyeblikk. Hvis du virkelig lever liv og død fra øyeblikk til øyeblikk, da blir liv og død ganske enkelt til Buddhas åndedrag, eller Buddhas hjerteslag. Jeg håper dere innser dette, og er i stand til å praktisere det slik.

Dette budskapet virker kanskje litt dystert? Egentlig dreier det seg om glede og lettelse. Men det berører et problem som vi alle står overfor i vårt daglige liv, det mest fundamentale problem som kvinner og menn kan stå overfor. Jeg har sagt alt jeg kan si om dette. Nå er det opp til dere å oppleve liv og død fra øyeblikk til øyeblikk i dagliglivet. Dette er noe som må oppleves i hverdagen selvfølgelig, ikke bare i meditasjonsrommet.

Tore skriver i Theravada-Nytt for oktober 1983: “Det er mange måter å finne sitt sanne jeg på. Douglas Harding har “funnet opp” sin. I løpet av de siste 15 årene har han delt sin enkle og forbløffende metode med mange. En av disse er Colin Oliver som viser fram sin verden i form av enkle dikt.”

En sangfugl (”warbler”) som Oliver lyttet til.

Evening
Stoppet on the path to listen
to a warbler in the reeds,
between myself and these
reeds, stones, dry cracks in the earth,
there is no distance:
I have become seeing.
Overhead a plane circles,
lights winkling, and goes.

Sommeren 1983 holdt Theravada-skolen sitt retreat under ledelse av den amerikanske buddhistlæreren Jacquline Schwartz. Hver ettermiddag var det fordrag og opplesning. Under gjengis en av disse opplesningene. Teksten er oversatt av E. Wetlesen.

Frykt og smerte
av Tony Parker

Theravada-Nytt, desember 1983.

En kvinne sa til zen-mester Bankei: «Jeg er usedvanlig redd for torden. Hver gang det tordner føler jeg meg livredd. Vær så snill å si meg hvordan jeg kan bli kvitt denne frykten.» Bankei sa: «Som nyfødt hadde du ikke noe sinn som kunne være redd, du hadde bare det ufødte buddhasinn. Den illusjon at du har frykt for noe er tankespinn. Det er noe som har oppstått etter at du ble født. Torden tjener menneskene fordi det bringer regn. Det skader ikke menneskene. Du ble redd fordi du sloss mot tordenværet, og dette er et resultat av dine tanker. Når du hører tordenen brake skal du helhjertet stole på ditt eget sinn og på buddhaverdigheten.»

En annen gang spurte en legmann: «Jeg skvetter ofte til ved uventede lyder eller torden. Kanskje det er fordi jeg vanligvis er urolig til sinns? Hvordan kan jeg være på vakt mot at slikt ikke kan forstyrre meg?» Bankei sa: «Når du blir oppskremt så bare vær oppskremt. Hvis du er på vakt overfor det, blir du splittet i to.»

Å frykte er å verge seg fra å stå ansikt til ansikt med oss selv og vår totale situasjon – våre tanker, følelser, vanlige reaksjoner, vår smerte og sorg, de menneskene vi lever sammen med, det samfunn vi lever i, selve det livet vi lever fra ett øyeblikk til det neste. Hvis vi ikke ser alt dette i øynene direkte og fryktløst, så dømmer vi oss selv til atskillelse og isolasjon. Vi leter etter illusoriske tilfluktssteder hvor vi kan se tiden an. Av frykt klynger vi oss til folk, til besittelser, til kunnskaper og ideer, til fantasier, til stilling og makt, til fråtsing og underholdning og til alle slags tvangsaktiviteter – alt sammen for å kunne ignorere det forstyrrende grep som frykten har i vårt sinn.

Hva er frykt? Hva forårsaker frykt og hvilken virkning har den? Kan vi så overkomme den?

Hvis vi forstår fryktens forkrøplende virkning og er fast bestemt på ikke å være i dens knugende grep, da må vi se direkte inn i oss selv. Bare å lese om frykt, tenke på den og forstå grunnene for den helt forstandsmessig, vil aldri gjøre slutt på den. Så la oss finne ut om frykt, ikke bare gjennom forklaringer, men ved å gjennomtrenge den direkte, som en utforsker en tykk jungel ved å kutte en sti rett inn til midten av den.

Det å hoppe ut fra en brennende bygning eller å hoppe til siden for en bil kan ikke kalles «handlinger i frykt». Her er det en øyeblikkelig fare, du ser tingene veldig klart og handler øyeblikkelig for ikke å bli skadet. Du hopper – det er alt. Folk som plutselig kommer i en ekstremt farlig situasjon og som direkte har erfart den måten de uten å tenke og ofte helt uselvisk har reagert på, har ofte senere undret seg over denne ukjente energi, oppmerksomhet og fryktløshet. Det er tanketomhetens kraft som ikke kjenner frykt og forvirring fordi her er det ingen tanke på seg selv eller andre.

Frykt er alltid forbundet med tanker, bevisst eller ubevisst. Når det ikke er tanker er det heller ikke frykt. Tanker har sitt utspring i minnespor i hjernen. Vi bærer alle sammen med oss utallige minner om alle de skader og den smerte vi har lidd i vår uendelige fortid – alle sykdommene og uhellene, pinslene ved krig og hungersnød og all den tortur og straff vi har lidd siden tidenes morgen. Begravet i hjernen vår er alle de forferdelige ting vi har hørt, lest, sett og forestillet oss. Ved siden av minnene om fysiske smerter ligger minner om psykiske skader vi har lidd, skjenneprekener, fornærmelser, reprimander og ydmykelser, smerten ved ensomhet, mangel på kjærlighet, pinen ved ikke å strekke til, udugelighet, fiaskoer, det gale vi har gjort, skyld og uvitenhet.

Enhver ting i nåtiden som setter i gang slike minner og tankeprosesser med de følelser og reaksjoner dette bringer med seg, kan overvelde oss med frykt og engstelse – frykten for å bli såret nok en gang.

Frykt er organismens innebygde mobiliseringssystem for å bli ferdig til å motstå eller flykte fra fare. En veldig energi ansporer organer, kjertler og muskler til øyeblikkelig aktivitet. Men hvis det ikke er noen mulighet for direkte handling, fordi faren bare eksisterer i ens egne tanker og minner, så er denne frykttilstanden i seg selv et akutt fysisk ubehag. Og vi gjør motstand mot alt ubehag, som vi også gjør motstand mot smerte og skade.

Å hoppe til siden for en lastebil er en konkret handling for å unngå fare. Den fysiske organisme må ha beskyttelse for å kunne leve. Likevel går vår vanemessige frykt langt lenger enn til beskyttelse fra fysiske farer. Vi frykter smerte og skade av vårt ego – de mange forestillinger om oss selv og som vi tror vi ikke kan leve foruten. Hvis vi trues mobiliserer vi all vår energi for å beskytte, forsvare og forevige disse ego-forestillingene.

Det er nødvendig fullt ut å forstå denne frykten som setter forestillingene om oss selv i fare. Forstår vi hvor hårdnakket vi klynger oss til forestillingen om oss selv? Forstår vi at det nettopp er disse forestillinger som er vår tilflukt og også kilden til frykt og smerte?

Når noen kritiserer den måten vi gjør ting på – truer ikke dette straks noe inni oss? Begynner vi ikke straks å forsvare oss, forklare, gjøre unnskyldninger, skylde på andre, bli aggressiv, voldsom, eller også trekke oss inn i oss selv og furte?

Det samme er tilfellet når noen angriper de folk, de ideer, de institusjoner, den tro eller hva det kan være som vi har identifisert oss med. Føler vi oss ikke da personlig truet og forsvarer vi ikke lidenskapelig det som er blitt kilden til vår sikkerhet? Hvis noen fornærmer oss eller beskylder oss for noe vi ikke har gjort, verker det da ikke i oss av smerte og sinne? Kommer det ikke en øyeblikkelig impuls til å rettferdiggjøre oss eller kanskje lange ut fysisk eller verbalt, noe som forårsaker opprør i kropp og sinn? Kan vi bli fullt ut oppmerksom på dette – ikke etterpå, men akkurat da?

Oppstår det ikke frykt når vi blir sammenliknet med andre som er flinkere enn oss? Eller når vi sammenlikner oss med andre som er mer vellykket og gjør det bedre enn vi? Er ikke bekymringer om hva andre tenker om oss en stadig kilde til frykt? Ville det i det hele tatt være frykt dersom det ikke var en forestilling i vårt sinn om hvordan en burde eller ikke burde være? Hvorfor fortsetter vi å gi næring til disse forestillingene hvis de er årsak til smerte og alle de brysomme reaksjoner som følger? Hvorfor kan vi ikke se faren ved disse forestillingene og tankene, som når vi ser faren ved et brennende hus? Kan vi leve uten forestillinger, eller er vi redde for å bli til ingenting, ingenting å tenke på, ingenting å forestille seg, ingenting å sammenlikne med, ingenting å være stolt av?

Så lenge vi får andre folks påskjønnelse, takknemmelighet, respekt og beundring kan vi føle oss vel. Hvis vi når en posisjon med prestisje og makt, der andre ser opp til oss eller gjør som vi sier, da trives ego. Kan vi bli fullstendig klar over slike følelsers illusoriske natur om velvære og trygghet? Hvis vi plutselig blir slynget ut i en situasjon uten noen av disse støttene, f.eks. mister jobben eller hvis vi er blant likeglade mennesker som ikke snakker vårt språk eller viser interesse for oss – hva er det da som ryster våre grunnvoller? Er det frykten for ikke å være noe eller noen? Hvem var det som følte seg trygg og veltilpass før? Hvor er hun eller han nå? Hvem er den «ingen» som verker og skjelver?

Vårt sanne sinn er bakenfor all tanke og uten forestilling i det hele tatt. Likevel har det i seg en klar oppfatningsevne om villedende tanker og forestillinger som oppstår. Huang Po sier «Når det plutselig kommer et tankeglimt i sinnet og du skjønner at det er en drøm eller en illusjon, da kan du tre inn i den tilstand som alle buddhaer når frem til …».

Denne oppfatningsevne, denne klare forståelse fra øyeblikk til øyeblikk, betyr at det er slutt på frykt.

Så lenge vi ikke ser inn i vårt sanne sinn er vi avhengig av mennesker, eiendeler, kunnskap, ideer, fantasier, stilling og makt, overdreven nytelse og underholdning og alle slags tvangsbeskjeftigelser for å lette frykten for smerte. Selve denne avhengigheten blir en ny kilde til frykt og smerte – frykten for å miste det vi er avhengige av.

Finnes det en løsning på dette tilsynelatende uløselige dilemma? Dette «jeg-et» og alt det det gjør motstand mot, gjør det umulig å unnslippe. Hva er da sann frihet?

Shakyamuni Buddha sa en gang til sine disipler: «Om buddhaer viser seg eller ikke viser seg i verden så forblir det et faktum at alle karmiske tilblivelser er forbigående, utsatt for smerte og uten varig ego.

Alt er tomt og forgjengelig. Hvis jeg – ut fra mitt illusoriske egosyn – ønsker at ting skal være uten forandring eller uten ende, da blir det frykt og lidelse. Som Dogen sier: «Blomstene skal fortsette å blomstre og ugresset skal forsvinne.» Alle ting er utsatt for smerte. Hvis jeg – ut fra mitt illusoriske egosyn – klynger meg til forestillinger om meg selv, ønsker å fortsette uten forandring, uendelig, så er selv dette ønsket i disharmoni med den universelle lov om forandring, uvarighet, smerte og egoløshet. Denne disharmoni er frykt og sorg. Dette uforanderlige faktum som vi selv må oppdage for å gjennomskue.»

For mange av oss er tiden for lange sommer-retreat nå over eller på hell. Jeg håper dere alle har hatt eller fortsatt har en god sommerferie, full av oppmerksomhetstrening og fornyet innsikt i alt det spennende og utfordrende som livet har å by på. Sommeren 1984 var en gruppe fra Theravada-Skolen samlet hos Nils på hans landsted på Nøtterøy. Under deler Nils sine personlige opplevelser fra oppmerksomhetstreningen.

Til alle, og Nils in memoriam:
Måtte alle levende vesener være lykkelige.

Refleksjoner fra sommer-retreaten.
Av Nils.

Theravada-Nytt, september 1984.

Etter som sinnets stadig flakkende søken etter nye sanseopplevelser roes ned via den meditative tilstand, får sanseinntrykkene en økende intensitet og en blir oppmerksom på deres mangfold og stadig endring.

Inntrykk som smak av en brødbit blir en rik og nyansert opplevelse. For ikke å snakke om et enkelt blikk på en blomstereng. Dette er en så rik opplevelse at en umulig kan få med seg mer enn en brøkdel. Likevel klarer en ikke å holde opplevelsen fast. Synet, hørselen og tankene vandrer raskt videre på sin jakt etter nye opplevelser. Ikke før har vi fått et umiddelbart inntrykk, før refleksjoner og vurderinger trenger seg inn og ødelegger: Dette var pent, dette vil jeg huske, så heldig jeg er som opplever dette, jeg burde ha tatt et bilde, osv. Øyeblikkets opplevelse er allerede langt borte.

Men en sitter igjen med en utvidet innsikt i øyeblikkets evige rikdom og flyktighet, og hvor vanskelig det er å bli oppmerksom på det. Hvor vanskelig det er å bare være her og nå.