Hva mener buddhistene når de snakker om meditasjon? Dette spørsmålet stiller Dhiravamsa i sin artikkel. Deretter analyserer han ordet ut fra tre forskjellige vinkler og forklarer de mange aspektene ved buddhistisk meditasjonspraksis - og hva som er målet med denne praksisen.
MEDITASJON
En introduksjon
av
Chao Khun Sobhana Dhammasuddhi,
alias
Dhiravamsa
Mange mennesker oppfatter meditasjon feilaktig som livsflukt eller som mystisisme. Men det meditasjon virkelig er, er mental utvikling og slett ikke noen slags flukt fra livet. Sitt eget liv kan ingen flykte fra, selv om de prøvde. Det du sår og akkumulerer i livet ditt, det høster du resultatene av. Livet er ikke en ting i seg selv, men sammensatt av mange ting. Det er avhengig av betingelser og årsakssammenhenger som gir det form. Når de og de betingelsene møter hverandre, tar livet form. Så lenge livets betingelser ikke opphører, så lenge varer livet. Det finnes ingen steder å flykte til.
Som mennesker trenger vi rett forståelse av livets sanne natur. Ved rett forståelse kan våre holdninger overfor livet bli rett i riktig og positiv retning. Rett tanke eller rett tankemåte er basert på å forstå tingene slik de virkelig er. For å forstå livet som det virkelig er, trenger vi å øve meditasjon. Det vil si, det er nødvendig og helt essensielt for oss å utvikle sinnet for å rense det og for å trenge inn i sannheten, men også for å oppnå fullkommengjørelse i livet. Livet er ikke så mystisk, men noen ganger er det vanskelig å forstå. Men denne forståelsen ligger likevel ikke utenfor rekkevidde for den som har øyne til å se med og hjerne til å tenke med. Det eneste som trengs, er ganske enkelt å gjøre den nødvendige innsats, med en fast og sterk beslutning om å nå målet. Ingen oppnår noe uten å gjøre en viss innsats. Livet er noe som går an å kjenne og forstå, ikke noe som en nødvendigvis må være evig uvitende om. Fullkommen lykke i livet kan oppnås her og nå på denne jorda.
Hva mener buddhistene når de snakker om meditasjon? Den sentrale betydningen av ordet «meditasjon» er å betrakte virkeligheten. Ordet «betrakte» betyr å observere, å forstå tingene som de er, å trenge inn i tingenes sanne natur. Alt en kommer over eller opplever i dagliglivet bør en legge merke til, og betrakte det for å «se» hva det er. Videre bør en prøve å innse hvordan den tingen blir til og hvordan den forsvinner. Det vil si: Du bør vinne klar forståelse av hvordan det du ser, hører eller tenker på blir til, og hva årsaken er. Hvis du er våken og observerer tingene i samsvar med deres natur, uansett om det er fysiske eller mentale fenomener, så vil denne forståelsen komme. Hver og en av oss har evnen til sansning gjennom øye, øre, nese, tunge, hud og sinn. Vår oppgave er å utvikle disse seks sanseevnene gjennom betraktning og observasjon. Vi bruker de fem fysiske sanseorganene til å betrakte den ytre verden, mens det sjette, sinnets sanseorgan, brukes til å oppfatte verden og tankenes verden. Virkeligheten finner vi i disse sansene, og ikke utenfor.
En annen betydning av «meditasjon» er å fjerne motvilje. Motvilje er livets destruktive side, både materielt og mentalt, og dette er den dominerende hindring for åndelig fremgang og kultivering av sinnet. Meditasjonspraksis medvirker til å fjerne, eller i det minste dempe, enhver form for motvilje. Det er to grunnleggende måter å fjerne motviljen på. Den første er å bli oppmerksom på den nettopp i det øyeblikk den forekommer. I det øyeblikk vi blir oppmerksom på den, kommer motviljen under kontroll. Når vi får en viss kontroll, blir vi lettere i stand til å se hva som bør gjøres og hva som ikke bør gjøres. Denne evnen til kontroll blir gradvis sterkere etter hvert som vi øker våkenheten og oppmerksomheten overfor nuet, overfor følelser og sinnstilstander i øyeblikket. Den andre måten å fjerne motvilje på, er å dyrke og utvikle vennlighet og medlidenhet overfor alle levende vesener, mot enhver person du liker eller misliker, selv overfor fiender. Du må være vennlig overfor deg selv og også lære å elske andre. Å elske vil si å utstråle vennlighet og velvilje gjennom handling, tale og tanke. I det øyeblikk motviljen oppstår i sinnet, bør du betrakte den som negativ og usunn. Så bør du snarest meditere på vennlighet og medlidenhet, og tenke: måtte jeg og den andre personen bli friske og lykkelige, fri fra motvilje og fiendskap, - måtte jeg og den andre personen bli venner og leve i fred og enighet, - måtte vi leve trygt og godt, - måtte vi elske hverandre som en mor elsker sitt eneste barn.
Å gjøre sinnet rolig er en annen viktig funksjon av meditasjonstreningen. Vanligvis er sinnet vimsete og flakkende, vanskelig å vokte og kontrollere. Det er som en fisk trukket opp av vannet, som ligger og spreller på land. En slik fisk vil naturligvis sprelle og rulle rundt så lenge den kan. Den som er vis, er i stand til å trene og rette opp et slikt sinn akkurat som en pilmaker retter ut ei pil. I begjærets verden løper og streifer sinnet omkring som det vil i sanseobjektenes sfære. Det slår seg ikke til ro med noe som det har. På dette bevissthetsnivået blir du forstyrret, irritert og svært ofte skuffet. Det er sjelden du kan være lykkelig og ha fred i sinnet.
Det rastløse sinnet kan også sammenlignes med en båt som kastes omkring på havet av bølger og vind. Båten gynger opp og ned og fra side til side. Den ligger ikke stille et øyeblikk. Urolig og forstyrret som denne båten, er et utrenet sinn. Men når sinnet blir skikkelig trent og kontrollert, blir du fredelig og rolig. Det stille sinn er fredelig og rolig, våkent og oppmerksomt. Slik sinnsro følger som resultat av meditasjonstrening. Det er en lykke som med rette kalles fred i sinnet. Vi er alle klar over at lidenskaper eller mentale forurensninger overvelder og dominerer folk som bølger på livets hav og presser dem ned i forvillelsen og selvbedragets dyp, slik at de ikke makter å stige opp til den sanne lykkes sfære. Slike mennesker dykker ned i sansenytelsenes uvirkelige forvillede verden. Slike ukontrollerte responser må ende med katastrofe, for den eneste måte å oppnå fullkommen lykke i dette livet på, er å holde seg unna lidenskapene og rense ut mentale forurensninger og urenheter.
For å oppfylle meditasjonstreningens siktemål, er det ganske viktig for oss å fjerne hindringer som står i veien. Disse hindringer er begjær, motvilje, sløvhet og treghet, uro og rastløshet, usikkerhet eller skeptisk tvil, uvitenhet, mangel på glede, og alle usunne ting. Disse hindringene forsinker og forhindrer deg fra dyp forståelse av virkeligheten, og fra å oppnå den høyeste fullkommenhet eller livets endelige mål. For å kunne fjerne og eliminere disse hindringene, må vi dyrke og utvikle slike edle egenskaper som innsikt i sannheten, ubegrenset kjærlighet, klarhet i sinnet, sinnsro, analyse og utforsking av de forskjellige læresetninger, kunnskap om visdom og kjærlighet, glede og alle sunne ting.
Det er interessant å merke seg at meditasjonspraksis ligger hovedsakelig i å få balanse mellom sinnets kontrollfaktorer. Disse er fem, nemlig: tillit, energi, oppmerksomhet, konsentrasjon og visdom. Det første paret, tillit og visdom, bør utvikles sammen i like stor grad. En som har stor tillit og lite visdom blir blind og lettroende, mens en som har mye kunnskap uten å balansere den med tillit vil bli hardhjertet og er like langt fra fullkommenhet. Disse to er ute av stand til å nå målet. Men den som har tillit basert på visdom vil nå det endelige mål i dette liv, fordi tillit fører til søken etter sannheten, mens visdom fører til realisering av sannheten.
Sann tillit eller tro er utgangspunktet for entusiasme, henrykkelse, indre ro og lykke som igjen er en støtte for konsentrasjon. Et konsentrert sinn er grunnlag for å forstå tingene som de virkelig er. Med tillit og visdom kan du praktisere en effektiv oppmerksomhet. Det er oppmerksomheten som forårsaker balanse mellom tillit og visdom. Oppmerksomhet skaper også balanse mellom energi og konsentrasjon, det andre paret av sinnets kontrollfaktorer. For mye energi gjør sinnet urolig og du blir rastløs, mens sterk konsentrasjon uten energi skaper søvnighet, depresjon og latskap.
En annen betydning av «meditasjon» er å søke frihet i sinnet, og dermed oppnå fullstendig frigjøring. Frihet, slik det her er brukt, er noe ganske annet enn fri vilje. Så lenge det finnes vilje, kan frihet ikke eksistere. Viljen i seg selv er betinget av selvisk begjær, klamring, uvitenhet om sannheten og så videre. Alt eksisterer i en tilstand av gjensidig avhengighet og gjensidige relasjoner. Ingenting eksisterer uavhengig av sine betingelser og betinginger. Den som snakker om fri vilje i betydning av en vilje som er uavhengig og fri fra betingelser, snakker om noe som ikke eksisterer. En slik person er forblindet og uvitende. Frihet betyr frihet fra viljen snarere enn fri vilje.
Frihet, i den betydning som nevnt ovenfor, betyr å rense sinnet for urenheter og forstyrrelser, såvel som å fri seg fra alle lenker og forurensninger, og fører til realisasjon av den endelige sannhet og oppnåelse av indre ro, fred i sinnet og fullkommen lykke. Denne frihet kan beskrives i fem trinn.
Det første av frihetens trinn oppnår du ved analytisk konsentrasjon, dvs. innsiktsmeditasjon (vipassana). Ved hjelp av trening trenger du inn i tingenes sanne natur gjennom våken oppmerksomhet og observasjon. Det andre trinnet kan du oppnå gjennom forsenkningsmeditasjon (jhana). På disse to nivåene er latente tendenser ennå ikke fjernet og luket ut, men de er under kontroll. Du kan leve i frihet og fred så lenge du holder konsentrasjonen og meditasjonen ved like, og gradvis øker disse. Når du når det tredje trinnet, blir du fullstendig fri fra onde og usunne sinnstilstander, og du ødelegger rot-årsakene til alle negative handlinger. Hjertet er rent og sinnet fritt. Du har ingen selviske begjær. Alle ideer om et uavhengig «selv» eller «jeg» er fullstendig utslettet. Du blir fri fra enhver tvil, og lever i uavhengighet, uten å binde deg til noe i verden. Begjær eller tørst (tanha) av alle slag blir utslukket, og de opphører. Dette er sann frihet. Det fjerde trinn er den stille frihet som kommer som følge av det tredje trinn. Den som er fri står utenfor enhver dragning fra verdslige ting, men ut fra sin medlidenhet og grenseløse kjærlighet til den lidende verden viser han seg uselvisk til å hjelpe alle levende vesener til å nå friheten. Den som har nådd indre ro er i sannhet fri. Han vet det som er å vite, han har gjort det som er å gjøre. Byrden har han lagt fra seg og hans gjerning er ferdig. Frihet fra begrepet frihet er det endelige mål i livet. Han har ingen forestillinger om frihet i det hele tatt. På dette nivå kan tingene verken sies å eksistere eller ikke eksistere. Dette er en frihet som går utover og forbi eksistens og ikke-eksistens. En som ikke er fri kan ikke fatte dette, akkurat som når en som står ved foten av fjellet ikke kan se den som er på toppen. Denne fullkomne visdom og frihet i sinnet kan bare oppnås gjennom meditasjon.
Oversatt av Kåre, Theravada-Nytt, september 1984.
