B U D D H A V I T H I . O R G . Her finner du utvalgte artikler fra Theravada-Nytt 1982-1986.

Hvordan arbeider buddhister for fred? Hva er tankegangen bak buddhistisk fredsarbeid? Dette og mer er blant de spørsmål som diskuteres i nedenforstående intervju mellom tidsskriftsjournalisten til Middle Way og zenbuddhisten Robert Aitken Roshi. Intervjuet er oversatt av Kåre og gjengitt i Theravada-Nytt for desember 1984. Orginalen ble trykket i Middle Way november samme år.

Robert Aitkens hjemmeside

Middle Way (M): Jeg har inntrykk av at du er interessert i enkelte aspekter av vår tids problemer, særlig fredssaken.

Robert Aitken (R): Javisst! For meg ser det ut til at vi må ta Buddhas ord alvorlig og forstå at Dharma ikke er begrenset til noen spesiell sfære. Dharma er ikke begrenset til det univers vi kan kjenne. Vårt første løfte som mahayanabuddhister er å frelse alle vesener. Dette betyr, som Hui Neng sa: ”Jeg lover å frelse dem i mitt sinn.” Men mitt sinn er ikke min hjerne, mitt sinn er ikke avgrenset av min hud. Spørsmålet ”hva er sinnet?” er en viktig koan og det lar seg ikke gjøre å sette grenser for det. Hele poenget ved engasjert buddhisme er at det er ingen forskjell mellom det som er innenfor og det som er utenfor, så jeg bringer ikke verden fred, men jeg hjelper så å si å dreie hjulet, og jeg arbeider med andre. Det finnes ingen fiende utenom den fienden som jeg kan kjenne igjen i meg selv.

M: Tradisjonelt har europeiske buddhister, og kanskje særlig her i Buddhist Society alltid vært svært forsiktig med å involvere seg i politikk og sosiale spørsmål, selv i så perifere ting som det å fordømme operative eksperimenter på levende dyr. Man har alltid ment at den beste måten å fremme fred osv., er de tre flammene som brenner inne i våre egne hjerter.

R: Vel, Buddha ble ikke sittende under Bodhi-treet resten av livet. Han var fristet til det, han ble der en uke etter sin store innsikt. Men så husket han på sine fem disipler, og han oppsøkte dem og preket de fire edle sannheter og den åttedelte vei for dem. Og resten av livet fortsatte han naturligvis, på vandring over hele India. Nå er det mange forskjellige måter å anvende buddhismen på, og personlig er jeg ikke villig til å sette en vilkårlig grense for disse.

M: Men den holdning at en selv står for fred har vel en tendens til å skape en polarisering og videre en slags konfrontasjon. Da er det underforstått at jeg er for fred, du er ikke for fred, jeg er god, du er ikke god. Og når det blir slike konfrontasjoner fører det lett til en slags motvilje og motstand som vi særlig vil unngå.

R: Jeg tror det er riktig at en slik motstand lett kan oppstå. Men du vet at det å bestemme seg til å ikke foreta noen politisk handling også er en nokså kraftig stillingtagen.

M: Bare fra et politisk synspunkt.

R: Hvilket annet synspunkt mener du det finnes i samfunnet vårt?

M: Det metafysiske synspunkt, eller det transcendente synspunkt.

R: Men den verden du spiser og drikker i, som du er gift og får barn og går på jobben i, den er ikke transcendent. Akkurat nå prøver jeg å overbevise deg. Du prøver å overbevise meg. Vi handler politisk begge to.

M: Vel, hvis du ser det på den måten … Men vi er jo blitt fortalt at kvietistisk handling, det å transformere hjertet, har stor effekt. Den mann som går ut på markedsplassen med et transformert hjerte utstråler en slags energi som av seg selv transformerer andre hjerter, og dette har hatt en enorm virkning til det gode, - det gjelder mange religiøse lærere. Men når du går ut på markedsplassen og falbyr på en politisk sak, blir resultatet gjerne annerledes. Du tiltrekker kverulanter, det blir diskusjon og noen ganger griper man til vold. Går det egentlig an å endre sosiale og politiske situasjoner med handlinger av dette slaget?

R: La meg gi deg et eksempel. Nylig var det en fredsgruppe i Statene som fikk en avtale med en fremstående offiser, en som hadde vidtgående internasjonal myndighet, og de diskuterte på forhånd hva de skulle si til ham. De prøvde seg faktisk gjennom flere hele scener. Til slutt bestemte de seg for å gå til ham og si: ”Hvordan går det?” Forstår du? Meningen var å vise ham at de forsto hvilket enormt ansvar han hadde, og at en eneste handling fra ham kunne utløse en kjernefysisk krig. ”For en byrde du har,” sa de, ”Du har vår dypeste sympati.” Og ved ganske enkelt å si ”Hvordan har du det?”, hjalp de ham til å tenke litt mer over den situasjon han var i. Det var ingen konfrontasjon. De snakket til ham fra den samme siden som han var på.

M: Men hvordan gikk det, da?

R: Vel, jeg kjenner ikke fortsettelsen på historien. Det var nokså hysj, hysj … Men det er denne måten å snakke på, det å være på samme side så å si, som den buddhistiske fredsarbeider prøver å få til. Buddhisten prøver selvsagt allerede fra begynnelsen å ikke skape fiendskap og konfrontasjon, men heller lyse opp med noe glede og humor, sympati og medfølelse, - og forsoning. Jeg liker det ikke når noen kaller slike bestrebelser for ”politikk”.

M: Du snakker om den verden vi lever i når vi spiser og drikker osv., men en av de tingene som buddhismen ofte kritiseres for, er at den er svært så u-verdslig. Noen ganger får en inntrykk av at de eneste som har en virkelig åndelig sjanse er munker og nonner som har gitt opp alle verdslige bånd. Hva mener du om dette?

R: Vi har arvet buddhismen i mahayanaversjonen, som har vært en gjestereligion i sine vertsland, ned gjennom årtusenene. Det vil si: i Kina, Japan og Korea har de nasjonale religionene vært konfusianismen, taoismen, shinto og forskjellige folketro. Buddhismen har levd på nåde. Så buddhistene unngikk alt som kunne sette religionens eksistens i fare. Enten samarbeidet de fullt og helt med de politiske autoriteter, eller så tidde de stille. Dette er en grunn til at mange vestlige buddhister har fått den ideen at de ikke bør si noe om regjeringen.