B U D D H A V I T H I . O R G . Her finner du utvalgte artikler fra Theravada-Nytt 1982-1986.

Når noe nytt og fremmedartet kommer til et land, oppstår det ofte formidlingsproblemer, og ord og uttrykk må tilpasses en ny kultur. I dag er buddhismen alt annet enn noe nytt og fremmed i Norge, og buddhistiske uttrykk er en fast del av KRL-pensumet i skolen. Men slik har det ikke alltid vært, og da Theravadaskolen drev sin buddhistiske virksomhet helt i begynnelsen av 80-åra, var ikke engang antall buddhister nevnt i oversikten til Statistisk Årbok. Kanskje var det toppen 500 buddhister her i landet (mot 14.332 i 2002). Det er i dette møtepunkt mellom den fremmedartede buddhisme og det norsk språk nedenforstående artikkel må sees. Signaturen KL stiller spørsmål om det buddhistiske budskap kommer klart fram i de ord som vi her i Vesten bruker. Nå – 23 år senere – kan vi kanskje si at problematikken har «gått seg til», eller kan vi det … ? Artikkelen sto trykket i Theravada-Nytt for juni/juli 1983.

Mer om bruk av ord.
Både innsiktsmeditasjon og buddhisme generelt er ennå nokså ferske fenomener her i landet, og noe etablert vokabular har ennå ikke utviklet seg. Det er fremdeles i stor grad opp til oss selv hvilke navn vi skal sette på det som vi driver med, og derfor påhviler det oss et spesielt ansvar for at vi virkelig finner ord som er dekkende, og ikke bare lar oss drive inn i en ureflektert bruk av ord. Vi bør være klar over at buddhadhamma som teori og som praksis er noe nytt, og at nokså mange av de «religiøse» og «halvreligiøse» ord og begreper som blir brukt om den, egentlig er blitt utviklet i et helt annerledes mentalt klima, og bærer med seg meningsinnhold og assosiasjoner som kan være temmelig misvisende.

Men hva er vel ord? Bør en ikke lære seg å gå forbi navn og form, og ikke hekte seg opp i ord? Jo, og det er sågar meget viktig. Men samtidig må vi være klar over at vi kommuniserer med andre ved hjelp av ord, og upresis ordbruk er upresis kommunikasjon.

«Retreat» er et av ordene, som vi allerede har tatt opp til drøfting [i Theravadaskolen]. Flere forslag har vært oppe, og det siste innkomne er «fordypningstreff».

«Meditasjon» er et annet ord som er diffust og vanskelig å definere. Hva er meditasjon? Når vi ser på alle fenomener som dette ordet blir brukt for å dekke, og hvor mange forskjellige retninger og livssyn som bruker ordet på hver sin måte, ser vi at innholdet blir temmelig upresist. Det er ikke feil å snakke om innsiktsmeditasjon, men kanskje vi burde prøve å finne ord som er mer presise? Og heller legge bort ordet «meditasjon» som er blitt så vidt at det snart ikke betyr noe som helst lenger?

Går vi til palitekstene, finner vi flere ord. Bhavana er det videste. Det kan oversettes med utvikling, trening, øving. Vipassanabhavana kunne vi kanskje kalle ganske enkelt «innsiktstrening». «Sati» kan oversettes med «oppmerksomhet», og hele uttrykket «feste oppmerksomheten, øve oppmerksomhet, oppmerksomhetstrening».

Jeg skal nøye meg med å framkaste disse forslagene, en grundigere filologisk drøftelse blir vel for vidløftig. Men tenk litt over det neste gang du sitter og øver innsikt: hvilket ord beskriver din situasjon best i øyeblikket?

Andre «vaneuttrykk» vi burde se nærmere på, er ord som «Buddha», «buddhisme». Eller for å si det kort, la oss prøve å anvende oppmerksomhet og øve innsikt også overfor vår egen ordbruk.

Det er spennende å se hvordan andre religioner knytter til seg elementer fra buddhismen. Kristendommen ser ut til å ha latt seg inspirere av buddhismen på mange måter, som alt fra de første klostersamfunn til kristen-zen. Også Buddha har kristendommen adoptert og gjort til helgen. Her kommer det fascinerende historien om hvordan det skjedde. Opprinnelig trykket i Theravada-Nytt november 1984.

Et gammelt maleri av
den buddhistiske Josaphat og
hans lærer Barlaam.

Buddha som kristen helgen
Av Kåre A. Lie.

Betraktninger om Buddhas liv og lære har nådd Vesten på forskjellig vis, til forskjellige tider. Allerede i århundrene før Kristus kom buddhistiske misjonærer vestover, men buddhismen ble ikke sterk nok til å overleve som en selvstendig tradisjon i hellenismens sydende religiøse og filosofiske miljø. At den var til stede, vet man, og at den ga viktige impulser til gnostisismen, og til andre religiøse og filosofiske retninger, som nyplatonismen, regnes som forholdsvis godt belagt. Det kristne munkevesen oppsto også i Egypt hvor buddhistiske munkesamfunn var etablert, og tydelig påvirket av disse. Hvorvidt buddhismen påvirket den tidlige kristendom på flere vis eller ikke, har vært mye diskutert, men noen endelig konklusjon er vanskelig å komme fram til.

Med kristendommens endelige gjennombrudd ble det trangere kår for andre livssyn i Europa, og det som måtte finnes av buddhisme gikk til grunne uten at vi hører mer til det. På 900-tallet begynte imidlertid en legende å bre seg i kristenheten, en legende blant mange andre populære legender, legenden om Barlaam og Josaphat. I denne legenden får vi høre at det var en gang en konge i India, som var fiendtlig innstilt til kristendommen. Hans største sorg var at han var barnløs, hans største ønske var å få en sønn som kunne arve riket. Til sist får han en sønn, som blir kalt Josaphat. Alle astrologene erklærer at han skal bli rik og mektig, alle unntatt den viseste av seerne. Han spår at barnet vil komme til å gi avkall på jordisk prakt og at hans rike ikke vil bli av denne verden.

Denne profetien bekymrer kongen, og han bygger et eget palass for sin sønn, atskilt fra resten av byen, og han passer godt på at prinsen får vokse opp uten å kjenne til menneskenes virkelige levekår og skjebne. Men da prinsen ble stor, kjedet han seg, og overtalte omsider sin far til å slippe utenfor en tur. Men da han kom utenfor, fikk han se en krøpling, en som var blind, en skrøpelig olding og et gravfølge, og Josaphat forsto at alle mennesker er underlagt sykdom og død, og at livets gleder er flyktige. Nettopp i dette kritiske øyeblikk kommer den hellige asketen Barlaam vandrende fra Senaars (et navn for Sri Lanka) villmarker. Barlaam er forkledd som kjøpmann, og under påskudd av å skulle vise prinsen en kostbar juvel, får han adgang til Josaphat. Barlaam preker for Josaphat i mange lignelser og omvender ham til sist til kristendommen. Kongen, hans far, prøver å legge mange hindringer i veien, deriblant fristelser av alle slag, vakre kvinner og mye mer, men det hele ender med at også kongen blir omvendt, og til sist forsaker Josaphat hele kongedømmet og trekker seg tilbake i Senaars ødemarker med sin venn Barlaam.

Historen er lang, og det er lagt inn mange episoder og lignelser som vi kjenner igjen fra Bibelen og tidlige kristne forfattere, men bak denne kristne ferniss kjenner vi først og fremst igjen historien om Buddha, eller spesielt historien om hans liv før han nådde oppvåkningen og ble en egentlig Buddha. I dette avsnitt av hans liv er det vanlig å kalle ham ikke Buddha, men bodhisattva, dvs. “oppvåkningsvesen”, en som er på vei mot oppvåkningen.

At legenden om Barlaam og Josaphat baserer seg på bodhisattvalegenden, ble oppdaget av portugiseren Diogo do Couto allerede i 1612, men først etter at Laboulaye og Librecht tok opp saken igjen omkring 1860, har vestens forskere sett nærmere på spørsmålet. At bodhisattvalegenden ligger til grunn, er det full samstemmighet om, og mye er dessuten funnet ut når det gjelder kildene til de spesifikt kristne avsnittene, samt veien historien har vandret.

Historien kan altså helt tydelig spores tilbake til India, men hvordan kom den vestover? I de første århundrene etter Kristus og en tid framover, var Baktria (nordlige Afghanistan og tilgrensende områder av Sovjet) et av Asias mest sentrale trafikknutepunkter. Her fantes en blomstrende buddhistisk kultur, men her møttes også mennesker, tanker og varer fra India, Kina, Iran og Romerriket i et fredelig og internasjonalt miljø. Buddhister, kristne, manikeere, zarathustrianere og senere også muslimer, møttes daglig på torg og i gater og hørte hverandres historier. Muslimske teologer omtaler tidlig den farlige vranglæreren Budhasaf (Bodhisattva) eller Yudasaf. Men han ble ikke ansett som verre vranglærer enn at det tidligste manuskript vi kjenner til av persisk poesi nettopp består av en gjendiktning på vers av historien om Yudasaf.

Fra India, via Afghanistan og Persia vandret så historien vestover, og nådde Bagdad under kaliffene på 800-tallet. Liksom historiene om Sinbad, ble historien om Bilawhar og Yudasaf, som hovedpersonene ble hetende på arabisk, kjent i mange versjoner. De første kristne versjonene dukket opp i Georgia, ved Kaukasus. Her var navnene Balahvar og Iodasaph. På gresk fikk vi så historien om Barlaam/Iosaph oversatt ca. år 1000. Ikke lenge etter kom den på latin, og deretter ble den snart kjent her i Norden. Det eksisterer flere gamle manuskripter hvor Barlaams og Josaphats saga er nedtegnet på gammelnorsk!

Barlaam og Josaphat ble aldri formelt kanonisert som helgener, men begge ble anerkjent blant de helgener som Den katolske kirke dyrket. De har sin egen minnedag - 27. november. På 1200-tallet ble de tatt inn i boken Legenda Aurea av dominikanermunken Jacobus de Voraigne, likeså av Baronius i den romerske martyologi på 1500-tallet, og sanksjonert av pavene etter dette. Den greske kirke minnes Iosaphat 26. august og Den russisk-ortodokse kirke den 19. november.

I Palermo finnes en kirke viet St. Josaphat, og det hevdes at St. Salvator-klosteret i Antwerpen oppbevarer en knokkel og en del av ryggraden til Josaphat !

Som vi har sett, er Josaphat ingen annen enn Bodhisattva, eller Buddha. At Buddha, i lett forkledning, faktisk anerkjennes som helgen av kristne, og dessuten har vunnet betraktelig popularitet, kan være nokså overraskende. Men det viser egentlig bare hvilken livskraft og universell appell den buddhistiske lære har, og er et bemerkelsesverdig vitnesbyrd om hvilken personlighet dens grunnlegger må ha vært.

Norske buddhister feirer Buddhas fødsel (Vesak) i mai, og Opplysningsdagen den 8. desember. Hva med en Bodhisattvadag den 27. november? Denne dagen har tradisjoner i vår del av verden, på denne dagen har faktisk Buddha blitt feiret i Norge og Vest-Europa forøvrig siden middelalderen! En Bodhisattvadag kunne dessuten gis videre perspektiver enn bare å feire den historiske bodhisattva, - Gotama Buddha. Bodhisattva kan enhver kalles som er på vei til selv å bli en buddha, enhver som aspirerer til å våkne opp. Selv om det spesielt er de forskjellige mahayanaretningene som har lagt vekt på dette perspektivet, står denne tanken ikke i strid med theravadatradisjonen.

Og hvorfor ikke invitere Den katolske kirke til å bli med på å arrangere en felles minnedag for Buddha/St. Josaphat den 27. november?

Hvordan arbeider buddhister for fred? Hva er tankegangen bak buddhistisk fredsarbeid? Dette og mer er blant de spørsmål som diskuteres i nedenforstående intervju mellom tidsskriftsjournalisten til Middle Way og zenbuddhisten Robert Aitken Roshi. Intervjuet er oversatt av Kåre og gjengitt i Theravada-Nytt for desember 1984. Orginalen ble trykket i Middle Way november samme år.

Robert Aitkens hjemmeside

Middle Way (M): Jeg har inntrykk av at du er interessert i enkelte aspekter av vår tids problemer, særlig fredssaken.

Robert Aitken (R): Javisst! For meg ser det ut til at vi må ta Buddhas ord alvorlig og forstå at Dharma ikke er begrenset til noen spesiell sfære. Dharma er ikke begrenset til det univers vi kan kjenne. Vårt første løfte som mahayanabuddhister er å frelse alle vesener. Dette betyr, som Hui Neng sa: ”Jeg lover å frelse dem i mitt sinn.” Men mitt sinn er ikke min hjerne, mitt sinn er ikke avgrenset av min hud. Spørsmålet ”hva er sinnet?” er en viktig koan og det lar seg ikke gjøre å sette grenser for det. Hele poenget ved engasjert buddhisme er at det er ingen forskjell mellom det som er innenfor og det som er utenfor, så jeg bringer ikke verden fred, men jeg hjelper så å si å dreie hjulet, og jeg arbeider med andre. Det finnes ingen fiende utenom den fienden som jeg kan kjenne igjen i meg selv.

M: Tradisjonelt har europeiske buddhister, og kanskje særlig her i Buddhist Society alltid vært svært forsiktig med å involvere seg i politikk og sosiale spørsmål, selv i så perifere ting som det å fordømme operative eksperimenter på levende dyr. Man har alltid ment at den beste måten å fremme fred osv., er de tre flammene som brenner inne i våre egne hjerter.

R: Vel, Buddha ble ikke sittende under Bodhi-treet resten av livet. Han var fristet til det, han ble der en uke etter sin store innsikt. Men så husket han på sine fem disipler, og han oppsøkte dem og preket de fire edle sannheter og den åttedelte vei for dem. Og resten av livet fortsatte han naturligvis, på vandring over hele India. Nå er det mange forskjellige måter å anvende buddhismen på, og personlig er jeg ikke villig til å sette en vilkårlig grense for disse.

M: Men den holdning at en selv står for fred har vel en tendens til å skape en polarisering og videre en slags konfrontasjon. Da er det underforstått at jeg er for fred, du er ikke for fred, jeg er god, du er ikke god. Og når det blir slike konfrontasjoner fører det lett til en slags motvilje og motstand som vi særlig vil unngå.

R: Jeg tror det er riktig at en slik motstand lett kan oppstå. Men du vet at det å bestemme seg til å ikke foreta noen politisk handling også er en nokså kraftig stillingtagen.

M: Bare fra et politisk synspunkt.

R: Hvilket annet synspunkt mener du det finnes i samfunnet vårt?

M: Det metafysiske synspunkt, eller det transcendente synspunkt.

R: Men den verden du spiser og drikker i, som du er gift og får barn og går på jobben i, den er ikke transcendent. Akkurat nå prøver jeg å overbevise deg. Du prøver å overbevise meg. Vi handler politisk begge to.

M: Vel, hvis du ser det på den måten … Men vi er jo blitt fortalt at kvietistisk handling, det å transformere hjertet, har stor effekt. Den mann som går ut på markedsplassen med et transformert hjerte utstråler en slags energi som av seg selv transformerer andre hjerter, og dette har hatt en enorm virkning til det gode, - det gjelder mange religiøse lærere. Men når du går ut på markedsplassen og falbyr på en politisk sak, blir resultatet gjerne annerledes. Du tiltrekker kverulanter, det blir diskusjon og noen ganger griper man til vold. Går det egentlig an å endre sosiale og politiske situasjoner med handlinger av dette slaget?

R: La meg gi deg et eksempel. Nylig var det en fredsgruppe i Statene som fikk en avtale med en fremstående offiser, en som hadde vidtgående internasjonal myndighet, og de diskuterte på forhånd hva de skulle si til ham. De prøvde seg faktisk gjennom flere hele scener. Til slutt bestemte de seg for å gå til ham og si: ”Hvordan går det?” Forstår du? Meningen var å vise ham at de forsto hvilket enormt ansvar han hadde, og at en eneste handling fra ham kunne utløse en kjernefysisk krig. ”For en byrde du har,” sa de, ”Du har vår dypeste sympati.” Og ved ganske enkelt å si ”Hvordan har du det?”, hjalp de ham til å tenke litt mer over den situasjon han var i. Det var ingen konfrontasjon. De snakket til ham fra den samme siden som han var på.

M: Men hvordan gikk det, da?

R: Vel, jeg kjenner ikke fortsettelsen på historien. Det var nokså hysj, hysj … Men det er denne måten å snakke på, det å være på samme side så å si, som den buddhistiske fredsarbeider prøver å få til. Buddhisten prøver selvsagt allerede fra begynnelsen å ikke skape fiendskap og konfrontasjon, men heller lyse opp med noe glede og humor, sympati og medfølelse, - og forsoning. Jeg liker det ikke når noen kaller slike bestrebelser for ”politikk”.

M: Du snakker om den verden vi lever i når vi spiser og drikker osv., men en av de tingene som buddhismen ofte kritiseres for, er at den er svært så u-verdslig. Noen ganger får en inntrykk av at de eneste som har en virkelig åndelig sjanse er munker og nonner som har gitt opp alle verdslige bånd. Hva mener du om dette?

R: Vi har arvet buddhismen i mahayanaversjonen, som har vært en gjestereligion i sine vertsland, ned gjennom årtusenene. Det vil si: i Kina, Japan og Korea har de nasjonale religionene vært konfusianismen, taoismen, shinto og forskjellige folketro. Buddhismen har levd på nåde. Så buddhistene unngikk alt som kunne sette religionens eksistens i fare. Enten samarbeidet de fullt og helt med de politiske autoriteter, eller så tidde de stille. Dette er en grunn til at mange vestlige buddhister har fått den ideen at de ikke bør si noe om regjeringen.

Theravada-Nytt var ivrig formidler av gruk og den dype visdom disse legger for dagen. Nedenforstående visdomsord fra mai 1984.

Linker om gruk:
Wikipedia om gruk
Wikipedia om Piet Hein (Kumbel)

Hvordan oppleves det egentlig å være på meditasjonssamling? Theravada Skolen arrangerte mange korte og lange meditasjonssamlinger, såkalte retreat. Et av dem fant sted helgen 15.-17. oktober 1982. Det er signaturen “X” som her deler sine opplevelser og refleksjoner. Artikkelen sto på trykk i Theravada-Nytt november 1982.

En weekend i stillhet.
Fredag ettermiddag. I en bil med en skisse av et kart, en reisebeskrivelse til et ukjent sted. Skumring og tåke. Trafikkork ut fra Oslo. Stillstand og irritasjon – sitte her til ingen nytte! Mot Lier løsner trafikken. Mørket er fylt med lys fra hus og biler. Tåke og regnet møter oss i Drammen. Dårlig slikt. Mørkere og mørkere. Kartet i handa. Holmestrand, Tønsberg. Tar av fra E 18. Færre lyspunkter nå. Kartet. Til venstre i et kryss, inn på smalere vei. Noen spredte hus. Til venstre igjen i et nytt kryss. Hvor er vi? Smalere vei, svingete, men fortsatt fast dekke. Bekmørkt, ingen hus eller mennesker. Har vi kjørt oss bort? Det lille kartet igjen. Snegler oss fram noen kilometer til. Til venstre igjen midt ute i skogen. Trøstesløst vær. Smal grusvei nå. Hvor er målet? Et merke på kartet. Ingen å spørre om råd og vei. Vi fortsetter. Så et lys. Nærmere og nærmere. I en veiavkjørsel, lys fra en parafinlampe. Aner ikke hvor vi er, men vi er framme. En plass atskilt fra resten av verden? Et hus åpner døra. En nøkternt utstyrt hytte uten elektrisk lys. Venting. Vi er fire. En halv time går. Lys kommer i mørket. Vi blir seks og fulltallige. Klokka er 21. Et raskt møte og enighet om dagsrutinen:

05.30 Stå opp.
06.00 Felles-/individuell meditasjon.
07.30 Mat.
09.00 Meditasjon.
13.00 Mat.
15.00 Meditasjon.
19.00 Mat.
20.30 Meditasjon.

Vi mediterer en time før vi legger oss i mørket. Kaldt i rommet, varmt i soveposen. Natt.

En gong i mørket og stillheten. Lørdagen er begynt. Gongen igjen. Meditasjon, sitte – gå – sitte – gå … Bare stillhet, vi prater ikke. Seks stykker, pluss ovnen som varmer oss. Det lysner ute. En klar dag. Sittemeditasjon – tanker, stillhet, pusten, såre muskler, knitring fra ovnen, en fugl kvitrer, pusten igjen, tvil, - alt passerer, nye fenomener kommer. Gåmeditasjon – 20 meter på en halv time. Oppmerksomhet på bevegelse, tanker, farger, lyder, herregud hva er vitsen, tilbake til bevegelsen. Gongen. Sitte igjen, gå igjen, sitte igjen … Spisemeditasjon – fargene foran på tallerkenen, mat. En hånd opp, fargene transformeres til smak, til en fornemmelse i magen.

En tur i omgivelsen. En krystallklar høstdag. Sollys reflekteres i gult, rødt, brunt og grønt. Frossen sopp, is på vanndammene, så stille det er her. Alt er så tydelig. Gongen. Sitte – gå – sitte – gå – sitte … Frustrasjon, tvil, tungsinn. Kvelden kommer. Solen vår går ned, andre kommer opp langt borte. En fantastisk stjernehimmel. Klare lyspunkter i den store tomheten. Fenomenene i meditasjonen blir plutselig like atskilte og klare i sin tomhet. Det løsner. Glede, liv og lys. Til slutt kommer trøttheten igjen, og søvnen.

Ny gong i mørket og stillheten. Søndag morgen. Sitte – gå – sitte – gå – sitte … Klokka slår tretten. Retreaten går mot slutten. Vi prater igjen. Uvante lyder. Var det bedre i stillheten? Vi oppsummerer og utveksler meninger. Fenomener følger hverandre raskere nå. Vanskeligere å følge med. Gode følelser, ubehagelige følelser. Golv vaskes. Så er det slutt, hver reiser til sitt, det begynner.

Det nærmer seg Vesak-feiring. Dette er kanskje den viktigste av de buddhistiske høytidene, der vi markerer Buddhas liv, hans oppvåkning under Bodhi-treet og hans ønske om fred og lykke til alt og alle som lever. Buddhistforbundet arrangerer feiringen 12. mai, og programmet finner du ved å klikke her. Bare ett referat i Theravada-Nytt omtaler Vesak-feiringen. Det er trykket i juni/juli-nummeret 1983 og signert KL. Referatet gir samtidig et glimt inn i europeisk buddhisthistorie.

Vesak feires tradisjonelt på
fullmånedagen i mai.

Rapport fra Vesak-feiringen i Oslo i 1983.
Feiringen av Vesak 1983 gikk som planlagt, og var meget vellykket etter oppslutningen å dømme. Det er anslått at mer enn 500 mennesker deltok i Oslo Handelsgymnasiums aula. Der var både taler, seremonier, bevertning og underholding.

Anagarika Sugata representerte Theravadaskolen. Han holdt en interessant og tankevekkende tale hvor han ga en oversikt over buddhismens historie i Europa i nyere tid. Det er omtrent hundre år siden de første buddhistbevegelser i Europa så dagens lys, og utgivelsen av tekstoversettelser tok til. Disse utviklet seg og vokste, inntil den første verdenskrig gjorde en slutt på det hele. I mellomkrigstiden vokste det fram nye grupper, men igjen kom en verdenskrig og la det meste i grus. Det meste av det som finnes av buddhistgrupper i Europa i dag er vokst fram etter den siste verdenskrig, med særlig vekst de siste par tiår.

Det er vanskelig å la være å trekke sammenligninger med dagens situasjon. Hvor lenge vil den nåværende utvikling få fortsette i fred? Hvilket etisk ansvar har vi som buddhister i Europa i dag for å forhindre en ny krig? Særlig når vi vet at en eventuell krig med dagens ødeleggelsesmidler antakelig vil sette et endelig punktum, ikke bare for buddhisters aktiviteter, men for alt liv i det hele tatt. Dette er et emne enhver bør ta opp til seriøs drøftelse med seg selv og sin samvittighet.