For litt over 20 år siden trykket Theravada-Nytt (januar 1986) to kapitler fra Nagarjunas Madhyamaka shastra (”En avhandling om middelveien”). Det var kapittel 1 som studerte årsaksbetingelser, og kapittel 25 med betraktninger av nirvana. Under presenteres innledingsartikkelen. Den er signert “Kåre”. Ønsker du å lese de to kapitlene fra Nagarjunas verk det her er snakk om, da kan du gjøre det ved å klikke på linken som følger etter artikkelen.
INNLEDNING TIL MADHYAMAKA SHASTRA
Den tidlige buddhisme ble bl.a. kalt vibhajjavada, noe som kan oversettes som den analytiske lære, eller “analysismen”. Betegnelsen hadde i grunnen mye for seg, for nøktern analytisk observasjon og analytisk tenkning er noe som er helt fundamental i all buddhisme.
Buddha la fram sin grunnanalyse i de fire edle sannheter, og de fleste av hans uttalelser bærer preg av den samme klare og gjennomtrengende analytiske tanke, som trenger gjennom fenomenene og ser dem som de er.
Nettopp dette er det også som ligger til grunn for innsiktsmeditasjon. Når vi mediterer, prøver vi å observere det som skjer, gjennomskue kroppens og sinnets (= verdens) forskjellige fenomener, og rett og slett bare SE.
Innsiktsmeditasjon er analyse, en analyse som ikke baserer seg på begreper, men på ren oppmerksomhet. Men i det øyeblikk en prøver å formidle noe av dette til andre, blir en nødt til å benytte seg av ord og begreper. Under meditasjonen ser vi tydelig at ord og begreper er tomme, men hvordan få formidlet dette ved hjelp av nettopp de samme ordene og begrepene? Dette har vært et gjennomgående problem som de forskjellige skoler og retninger innen buddhismen har prøvd å løse, hver på sin måte.
Abhidhammalitteraturen må sees som et forsøk på å analysere og beskrive den ubeskrivelige virkelighet. Under innsiktsmeditasjon ser den mediterende hvordan alt oppstår og blir borte, uten at det er mulig å påvise noe varig kjerne eller substans. Den tidligste abhidhammalitteraturen (theravadas abhidhamma) forsøker å gi en intellektuell beskrivelse av dette, ved å sette opp detaljerte kart over hvordan de mentale prosesser foregår. Alt beskrives som prosesser og egenskaper, ikke som varige substanser. Hensikten er å formidle en ny forståelse av virkeligheten, en forståelse i samsvar med innsiktsmeditasjonens erkjennelser.
Men det er alltid noen som henger seg opp i detaljer. Dette skjedde også i den tidlige buddhismen, og det skilte seg ut en skole som kalles sarvastivada. Disse hadde mye til felles med den opprinnelige theravada, men lot seg blende av ahidhammas store detaljrikedom. De skilte ut en del punkter fra beskrivelsen av de mentale prosesser, og begynte å oppfatte disse som en slags primærsubstanser. De utarbeidet faktisk en slags atomlære, hvor de hevdet at selv om synlige materielle gjenstander er foranderlige, så er de bygd opp av mikroskopiske grunnelementer som er evige og uforanderlige.
Sarvastivada ble den dominerende skole i India, men den tingliggjøring som deres atomlære sto for, vakte reaksjon blant andre buddhister. Theravadaskolen var på dette tidspunkt (grovt regnet omkring begynnelsen av vår tidsregning) nærmest utkonkurrert av sarvastivada på det indiske kontinent, så denne opprinnelige skolens balanserte syn på tilværelsen var intet reelt alternativ. Reaksjonen mot sarvastivadas materialisme tok andre former.
Kretser som tydeligvis hadde tatt vare på innsiktsmeditasjonen og tankegangen bak den opprinnelige abhidhamma, utviklet en ny filosofi som skulle understreke tilværelsens fundamentale tomhet, og motvirke sarvastivadas atomisme. Denne “nye” filosofien, som i virkeligheten var en tilbakevenden til den opprinnelige lære og en nyformulering av denne, ble kalt sunyavada, tomhetslæren, eller madhyamaka, læren om middelveien. Dens fremste talsmann var Nagarjuna. Madhyamaka ble en del av den nye retning innen buddhismen som kalles mahayana. Og det var i denne til tider opphetede debatten at mahayanistene skapte uttrykket “hinayana” (”den innskrenkede vei” i motsetning til sin egen “store vei”), og kastet det i hodet på sine sarvastivadamotstandere. Navnet er blitt brukte overfor theravada i nyere tid, men heldigvis begynner “den lærde verden” smått om senn å innse at uttrykket ikke er et objektivt navn på en eksisterende skole, men et to tusen år gammelt ekko etter en for lengst utdødd debatt, og som sådan en “død hest” å regne. Best var det om seriøse skribenter sluttet å kalle theravada for “hinayana”. Historisk sett er det helt uberettiget, og vitner bare om skribentens ukyndighet.
Nagarjunas filosofi representerer derfor ikke noe egentlig nytt. Det han snakker om er det samme som enhver praktiserende buddhist opplever. Han ga imidlertid de gamle sannheter en genial ny og presis formulering, nesten så konsis at han til tider kan være vanskelig å forstå. Når man leser fra hans skrifter i dag, bør man også huske at han sto midt oppe i sin tids debatt, og at enkelte av hans formuleringer må sees som debattinnlegg som refererer til motdebattantenes teorier og gjendriver disse. Når så disse andre motstandernes skrifter ikke alltid er bevart, kan dette bidra til å gjøre ham enda vanskeligere å forstå. Det meste av dette blir riktignok avklart i Candrakirtis kommentarverk Prasannapada, men det ville bli for vidløftig å trykke her.
Til tross for problemene, synes vi at Nagarjuna gir så mange gode uttrykk for den buddhistiske virkelighetsoppfatning, slik en mediterende vil kjenne den, at det kan være bryet verdt å lese gjennom. Theravada, mahayana, … hvilken betydning har da disse navnene?
Klikk her for å lese to kapitler fra En avhandling om middelveien (Madhyamaka shastra). Kapittel 1: En studie i årsaksbetingelser og kapittel 25: En studie av nirvana.
