B U D D H A V I T H I . O R G . Her finner du utvalgte artikler fra Theravada-Nytt 1982-1986.

Da jeg støtte på de fem hindringer.
Av Sumedho Bhikkhu.

Mine første fem år i Thailand tilbrakte jeg som en Samanera i et kloster i den nordøstlige delen av landet. Jeg var ikke tvunget til å gjøre annet enn bare å bo i min lille hytte. Munkene brakte meg mat hver dag, og da jeg ikke kunne snakket thai og ingen kunne snakke engelsk, behøvde jeg ikke snakke med noen. Mine sanser ble derfor ikke synderlig stimulert, og derfor ble sanseorganene svekket og jeg følte meg etterhvert svært rolig – faktisk så rolig at jeg opplevde tilstander av høy, lykksalighet og ekstase. Jeg kunne sitte på verandaen i min lille hytte (kuti) og tårene strømmet av kjærlighet til myggene som bet meg. Jeg kunne tenke abstrakt på ”alle vesener overalt” og føle en sterk kjærlighet til dem også. Jeg tilgav til og med mine fiender og de som hadde voldt meg sorg før i tiden. Disse høytflygende følelser for ”alle vesener” var det mulig å fastholde særlig fordi jeg ikke behøvde å leve sammen med dem.

Så en dag måtte jeg til Emigrasjonen for å fornye mitt visum. Jeg måtte reise til et sted som het Nong Kai som ligger der du må krysse Nekong-elven på vei til Laos.

I den følelsesmessige tilstand jeg var i da jeg vandret til byen kunne jeg se tingene langt klarere enn noensinne før. Jeg så sorgen og fortvilelsen i folks ansikter. Og da jeg kom inn på Emigrasjonen følte jeg det som et jernteppe av hat tok form foran meg. Jeg fant senere ut at provinsens ledende munk hadde gitt ordre til funksjonærene at de skulle gi meg visum. Det stemte ikke helt med reglene og hadde derfor satt funksjonærene i en urimelig situasjon. På grunn av dette hadde de en sterk motvilje mot meg og ville ikke gi meg visum, noe som virket sterkt forvirrende på meg p.g.a. min overspent åpenhet for inntrykk. Følelsen av kjærlighet til alle vesener begynte å forta seg temmelig raskt.

Innen jeg kom tilbake til klosteret var jeg i en meget opprevet sinnstilstand. Jeg gikk til min kuti og tilbrakte de neste tre dagene med å falle til ro etter alt som hadde reist seg i meg i den timen jeg hadde tilbrakt på Emigrasjonen.

Etter noen måneder ble jeg veldig glad i denne isolerte tilværelsen. Det er noe meget romantisk ved å leve på den måten. Det er så fredfullt ikke å være vitne til andre menneskers ulykker eller bli oppbrakt over deres handlinger. Naturen selv er så fredfull og fin å leve i. Selv myggene som en skulle tro måtte være veldig irriterende, var ikke på langt nær så brysomme som menneskene. Det er faktisk mye lettere å leve med mygg enn med et annet menneske.

Jeg ble meget knyttet til dette livet, men etter noen måneder måtte jeg dra til Bankok. Jeg husker jeg satt på toget fra Nong Kai til hovedstaden og ønsket ikke å snakke med noen. Jeg bare satt der med mine høytflygende tanker om å hjelpe alle vesener, gi mitt liv for deres velferd, og Dhamma og Buddha. ”Så vidunderlig å være i denne sinnstilstand!” tenkte jeg. Den bråkete, forvirrende og utiltalende byen satte en brå stopper for dette. Etter en halv time følte jeg meg fullstendig forvirret.

Fra disse erfaringene begynte jeg å forstå at veien til opplysthet ikke besto i å være lukket ute fra alt som var vondt eller vanskelig, men tvert imot at jeg måtte lære å forstå alt det vi oppfatter som ubehagelig eller vanskelig. Det har en spesiell hensikt når vi møter slike forhold, de skal lære oss noe. Uansett hvor uønsket de måtte være og hvor mye vi heller ville hatt dem annerledes, så vil de på et eller annet vis alltid komme i vår vei inntil vi har forstått dem og kommet gjennom dem.

Mitt eneboerliv tok slutt en stund etter dette. Jeg skulle ordineres som bikkhu og bo hos Achaan Cha i et kloster hvor jeg ikke ville kunne nyte den luksus å leve et asketisk liv. Jeg måtte leve i et samfunn av munker og utføre min plikter, lære alle de disiplinære regler som bhikkhuer må lære og leve under en annens autoritet. På dette tidspunkt var jeg absolutt villig til å godta alt dette. Jeg forsto at det faktisk var akkurat det jeg trengte. Jeg trengte absolutt ikke mer ekstatisk lykksalighet som forsvant så snart noe irriterende kom opp.

I Wat Pa Pong opplevde jeg irriterende forhold på rekke og rad, og dette gav meg anledning til å lære og hanskes med de Fem Hindringer. I de andre klostrene i Thailand hvor jeg hadde bodd, hadde det faktum at jeg kom fra Vesten betydd at jeg fikk det beste av alt. Jeg kunne også unngå arbeid og andre verdslige sysler som munkene måtte gjøre, ved å si noe sånt som: ”Jeg er opptatt med å meditere nå. Jeg har ikke tid til å feie gulvet. La noen andre gjøre det. Jeg mediterer seriøst.” Men da jeg kom til Wat Pa Pong og folk sa: ”Han er amerikaner, han kan ikke spise den maten vi spiser,” sa Achaan Cha: ”Det må han venne seg til.” Og da jeg ikke likte den meditasjonshytten jeg fikk tildelt og ba om å få en annen, sa Achaan Cha: ”Nei.”

Jeg måtte stå opp kl. 3 om morgenen og være tilstede ved morgensangen og meditasjonen. Der ble det lest fra Vinaya også. Dette ble lest på thai, noe som jeg til å begynne med ikke forsto, og selv da jeg forsto språket, så var det grusomt kjedelig å høre på. Du kunne høre om en munk som hadde en rift i sin drakt så og så mange cm overfor sømmen og måtte få den reparert før soloppgang, og jeg tenkte: ”Det er ikke dette jeg er ordinert for!” Jeg hengte meg opp i disse pedantiske reglene og prøvde å finne ut om hullet i min drakt var fire cm overfor sømmen eller ei, og om jeg skulle ha reparert det før soloppgang. Eller de leste om å lage et sitteteppe, og munkene måtte vite at borden skulle være så og så mange cm bred, og en munk sa: ”Jeg har sett et sitteteppe hvor borden var forskjellig fra det.” Og munkene kunne til og med diskutere borden på sine sittetepper. ”La oss snakke om alvorlige ting,” tenkte jeg. ”Viktige ting som Dhamma.”

Når det gjaldt disse bagatellmessige tingene i det daglige liv og det å leve med folk med forskjellige temperamenter, problemer og karaktertyper, som kanskje ikke var like inspirert som jeg lot til å være på den tiden, så følte jeg en dyp depresjon. Da sto jeg overfor de Fem Hindringer som en praktisk realitet. Her var det ingen vei utenom. Jeg var nødt til å lære den leksen som de var her for å lære meg.

Lærerne i Wat Pa Pong tillot deg aldri å bli høyttravende. Du måtte gjøre en masse hardt fysisk arbeid. Du måtte innordne deg i et samfunn og måtte legge til side ditt personlige ønske om fred og stillhet og det du mente var nødvendig for din praksis. Du var, med andre ord, i en situasjon der du måtte lære å gi i stedet for å ta fra det samfunn du levde i.

Theravada-Nytt, mars 1983. Oversatt av E. Wetlesen.