B U D D H A V I T H I . O R G . Her finner du utvalgte artikler fra Theravada-Nytt 1982-1986.

I 1144 innviet kongen av Burma, Alaungsithus (1113-65), bygningen på bildet under: Thatpinnyu. Her finnes følgende innskrift:

Men jeg vil bygge en bro
tvers over elven Samsara,
og alle folk ville haste
over broen for å nå den velsignede by.
Selv ville jeg krysse broen
og dra den druknende over …
Og jeg ville, selv temmet, temme den egenrådige.
Selv trøstet, trøste den engstelige.
Selv vekket, vekke den sovende.
Selv avkjølt, kjøle den hete.
Selv befridd, befri den bundne.
Med rolig sinn og ledet av den hellige kunnskap
ville jeg dempe hatets uro.

Gjengitt i Theravada-Nytt, september 1983. Oversetter ukjent. For mer bakgrunn om den samsara som innskriften omtaler, se Bhikkhu Thanissaros artikkel (engelsk tekst).

Theravada-Nytt for oktober 1983 bringer en oversettelse av Kalamasutta og tilhørende betraktninger over teksten, signert “Kåre”.

Noen betraktninger over Kalamasutta

Hovedtemaet i Kalamasutta er revolusjonerende i all sin enkelhet: Tenk selv! Ikke bare godta andres autoritet uten videre, men bruk din egen vurdering!

Dette lyder nokså selvinnlysende for mange. Men ser vi det i en større sammenheng, ser vi at det er en sjelden uttalelse. Hvem kjenner ikke religioner som krever ubetinget tro, og som setter seg imot den selvstendige tanke med alle midler? Hvem kjenner ikke autoritære politiske systemer som truer den fri tanke med harde straffetiltak?

Midt oppe i autoritetenes krav om tro på dette og hint, lyser buddhismens ”Tenk selv!” som en fakkel, - en fakkel som river buddhismen fra teismens skumringsverden og setter den i klasse med rasjonalisme, humanisme og vitenskapelig tenkemåte.

Buddhas ”sokratiske” samtaleteknikk kommer godt fram i teksten som heter Kalamasutta. Gjennom den metode som vises der, leder han kalamene fram til å se de tre usunne røttene i sinnet: hat, grådighet og forblindelse, samt deres tre motsatser, de tre usunne røttene. Ved dette gir han en human-etisk vurderingsnøkkel som utgjør en viktig støtte og supplement.

Med sin oppfordring til fri og selvstendig tenkning, vil buddhismen aldri vikle seg inn i et slikt motsetningsforhold til vitenskapelig erkjennelse som kristendommen fremdeles sliter med. Men den vitenskapelige tradisjon mangler den etiske dimensjon som Buddha så ofte understreket. Atomvåpen og andre masseutryddelsesmidler, forgiftning av miljøet, dyreforsøk osv. vitner om en dyptgående etisk krise i vår kultur, en krise som den rådende religion har vist seg fullstendig ute av stand til å løse, til tross for mer enn tusen års monopol.

Derfor er det av største interesse å se hvordan Buddha i sin tale til kalamene balanserer den fri tanke med vennlighet, medlidenhet, med glede og sinnslikevekt, også kalt de fire høyverdige holdninger.

”Tenk selv, men glem ikke din neste” – slik kunne kanskje denne tekstens budskap sammenfattes. Den åpenhet og toleranse som her kommer til uttrykk, har imidlertid nok et aspekt, - et aspekt som ofte blir oversett.

Hva tror en buddhist om livet etter dette? Hva ”skal” en buddhist mene, hva ”bør” han mene, kort sagt, ”hva sier buddhismen …”

Buddha lar spørsmålet stå åpent. Mange steder i tekstene finner vi henvisninger til en annen verden, det er riktig nok. Men, og det er viktig å være klar over, den enkelte står fritt. Det er ikke nødvendig å godta dette uten å ha erfart det. Det er heller ikke nødvendig å avvise det. Spørsmålet kan gjerne forbli åpent, ettersom det er uten betydning for frigjørelsen. Sett nå at det finnes en annen verden … sett nå at det ikke finnes en annen verden … En etisk og reflekterende holdning overfor verden og medmenneskene har sin verdi enten det nå er slik eller slik.

Med sin sterke understrekning av den enkeltes rett til selvstendig tenkning, av intellektuell frihet og ansvar, er kalamasutta en av de viktigste tekster i De Tre Korger, - en tekst som har gyldighet lang ut over buddhismens rekker.

Klikk her for å lese en norsk oversettelse av Kalamasutta.

Oversettelsen som her presenteres sto første gang på trykk i Theravada-Nytt for juni/juli 1983 med signaturen K.L. Siden den gang er oversettelsen revidert og korrigert. Den som ønsker å lese den nye oversettelsen, henvises til følgende hjemmeside: http://www.lienet.no/dhammaca.htm

Dhammacakkappavattana sutta.
Talen som satte lærens hjul i gang.

Mesteren sa:
Den som har gått ut, bør unngå de to ytterlighetene, munker. Hvilke to? Den ene er å hengi seg til sansenytelser, som er mindreverdige, simpelt, vulgært, uedelt og unyttig. Den andre er å hengi seg til selvplaging, som er smertefullt, uedelt og unyttig. Den fullbefarne går ikke til noen av disse ytterlighetene, munker, men har oppdaget en middelvei. Den åpner øynene og frembringer erkjennelse, og den fører til ro, dyp kunnskap, full oppvåkning og utslukning.

Og hva er så dette for en middelvei, munker? Det er den edle åttedelte vei: rett syn, rett tanke, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon.

Og dette er den edle sannhet om lidelsen, munker. Fødsel innebærer lidelse, alderdom, sykdom og død innebærer lidelse. Å være sammen med det en ikke er glad i, eller borte fra det en er glad i, innebærer lidelse. Å ikke få det en ønsker seg innebærer lidelse, - kort sagt: de fem klyngingsgruppene innebærer lidelse.

Og dette er den edle sannhet om lidelsens årsak, munker. Det er den tørsten som fører til fornyet eksistens, som henger sammen med nytelser og lidenskap, og søker nytelser snart her og snart der, nemlig tørst etter sansenytelser, tørst etter eksistens og tørst etter utslettelse.

Og dette er den edle sannhet om lidelsens opphør, munker. Det er å oppheve denne tørsten fullstendig, men uten lidenskap. Det er å gi den opp, gi avkall på den, slippe taket og gjøre seg fri.

Og dette er den edle sannhet om veien som fører til lidelsens opphør, munker. Det er den edle åttedelte vei, nemlig rett syn osv.

Jeg fikk øynene opp for den edle sannhet om lidelsen, munker. Denne lære som ingen hadde hørt før, fikk jeg syn for, og det oppsto erkjennelse, innsikt og viten i meg. Jeg så at denne edle sannhet må erkjennes, og jeg så at jeg hadde erkjent den.

Jeg fikk øynene opp for den edle sannhet om lidelsen årsak, munker. Denne lære som ingen hadde hørt før, fikk jeg syn for, og det oppsto erkjennelse, innsikt og viten i meg. Jeg så at denne edle sannhet må fjernes, og jeg så at jeg hadde fjernet den.

Jeg fikk øynene opp for den edle sannhet om lidelsens opphør, munker. Denne lære som ingen hadde hørt før, fikk jeg syn for, og det oppsto erkjennelse, innsikt og viten i meg. Jeg så at denne edle sannhet må oppleves selv, og jeg så at jeg hadde opplevd den.

Jeg fikk øynene opp for den edle sannhet om veien som fører til lidelsens opphør, munker. Denne lære som ingen hadde hørt før, fikk jeg syn for, og det oppsto erkjennelse, innsikt og viten i meg. Jeg så at denne edle sannhet må praktiseres, og jeg så at jeg hadde praktisert den.

Så lenge jeg ikke hadde oppnådd full og klar innsikt og kunnskap om disse fire edle sannheter slik de virkelig er, - som med sine tre aspekter hver tilsammen kan regnes som tolv, - så lenge, munker, hadde jeg ikke helt våknet opp til denne fullkomne oppvåkning som er uovertruffen i denne verden med sine guder, engler og djevler, med sine filosofer, prester, fyrster og andre folk. Det var først da jeg oppnådde denne innsikt og kunnskap at jeg ble helt og fullt våken. Da visste og så jeg at min befrielse av sinnet ikke kan omstyrtes. Dette er min siste fødsel og det blir ingen ny eksistens etter denne.

Slikt talte mesteren, og glade til sinns frydet munkene seg over mesterens ord.

Da jeg støtte på de fem hindringer.
Av Sumedho Bhikkhu.

Mine første fem år i Thailand tilbrakte jeg som en Samanera i et kloster i den nordøstlige delen av landet. Jeg var ikke tvunget til å gjøre annet enn bare å bo i min lille hytte. Munkene brakte meg mat hver dag, og da jeg ikke kunne snakket thai og ingen kunne snakke engelsk, behøvde jeg ikke snakke med noen. Mine sanser ble derfor ikke synderlig stimulert, og derfor ble sanseorganene svekket og jeg følte meg etterhvert svært rolig – faktisk så rolig at jeg opplevde tilstander av høy, lykksalighet og ekstase. Jeg kunne sitte på verandaen i min lille hytte (kuti) og tårene strømmet av kjærlighet til myggene som bet meg. Jeg kunne tenke abstrakt på ”alle vesener overalt” og føle en sterk kjærlighet til dem også. Jeg tilgav til og med mine fiender og de som hadde voldt meg sorg før i tiden. Disse høytflygende følelser for ”alle vesener” var det mulig å fastholde særlig fordi jeg ikke behøvde å leve sammen med dem.

Så en dag måtte jeg til Emigrasjonen for å fornye mitt visum. Jeg måtte reise til et sted som het Nong Kai som ligger der du må krysse Nekong-elven på vei til Laos.

I den følelsesmessige tilstand jeg var i da jeg vandret til byen kunne jeg se tingene langt klarere enn noensinne før. Jeg så sorgen og fortvilelsen i folks ansikter. Og da jeg kom inn på Emigrasjonen følte jeg det som et jernteppe av hat tok form foran meg. Jeg fant senere ut at provinsens ledende munk hadde gitt ordre til funksjonærene at de skulle gi meg visum. Det stemte ikke helt med reglene og hadde derfor satt funksjonærene i en urimelig situasjon. På grunn av dette hadde de en sterk motvilje mot meg og ville ikke gi meg visum, noe som virket sterkt forvirrende på meg p.g.a. min overspent åpenhet for inntrykk. Følelsen av kjærlighet til alle vesener begynte å forta seg temmelig raskt.

Innen jeg kom tilbake til klosteret var jeg i en meget opprevet sinnstilstand. Jeg gikk til min kuti og tilbrakte de neste tre dagene med å falle til ro etter alt som hadde reist seg i meg i den timen jeg hadde tilbrakt på Emigrasjonen.

Etter noen måneder ble jeg veldig glad i denne isolerte tilværelsen. Det er noe meget romantisk ved å leve på den måten. Det er så fredfullt ikke å være vitne til andre menneskers ulykker eller bli oppbrakt over deres handlinger. Naturen selv er så fredfull og fin å leve i. Selv myggene som en skulle tro måtte være veldig irriterende, var ikke på langt nær så brysomme som menneskene. Det er faktisk mye lettere å leve med mygg enn med et annet menneske.

Jeg ble meget knyttet til dette livet, men etter noen måneder måtte jeg dra til Bankok. Jeg husker jeg satt på toget fra Nong Kai til hovedstaden og ønsket ikke å snakke med noen. Jeg bare satt der med mine høytflygende tanker om å hjelpe alle vesener, gi mitt liv for deres velferd, og Dhamma og Buddha. ”Så vidunderlig å være i denne sinnstilstand!” tenkte jeg. Den bråkete, forvirrende og utiltalende byen satte en brå stopper for dette. Etter en halv time følte jeg meg fullstendig forvirret.

Fra disse erfaringene begynte jeg å forstå at veien til opplysthet ikke besto i å være lukket ute fra alt som var vondt eller vanskelig, men tvert imot at jeg måtte lære å forstå alt det vi oppfatter som ubehagelig eller vanskelig. Det har en spesiell hensikt når vi møter slike forhold, de skal lære oss noe. Uansett hvor uønsket de måtte være og hvor mye vi heller ville hatt dem annerledes, så vil de på et eller annet vis alltid komme i vår vei inntil vi har forstått dem og kommet gjennom dem.

Mitt eneboerliv tok slutt en stund etter dette. Jeg skulle ordineres som bikkhu og bo hos Achaan Cha i et kloster hvor jeg ikke ville kunne nyte den luksus å leve et asketisk liv. Jeg måtte leve i et samfunn av munker og utføre min plikter, lære alle de disiplinære regler som bhikkhuer må lære og leve under en annens autoritet. På dette tidspunkt var jeg absolutt villig til å godta alt dette. Jeg forsto at det faktisk var akkurat det jeg trengte. Jeg trengte absolutt ikke mer ekstatisk lykksalighet som forsvant så snart noe irriterende kom opp.

I Wat Pa Pong opplevde jeg irriterende forhold på rekke og rad, og dette gav meg anledning til å lære og hanskes med de Fem Hindringer. I de andre klostrene i Thailand hvor jeg hadde bodd, hadde det faktum at jeg kom fra Vesten betydd at jeg fikk det beste av alt. Jeg kunne også unngå arbeid og andre verdslige sysler som munkene måtte gjøre, ved å si noe sånt som: ”Jeg er opptatt med å meditere nå. Jeg har ikke tid til å feie gulvet. La noen andre gjøre det. Jeg mediterer seriøst.” Men da jeg kom til Wat Pa Pong og folk sa: ”Han er amerikaner, han kan ikke spise den maten vi spiser,” sa Achaan Cha: ”Det må han venne seg til.” Og da jeg ikke likte den meditasjonshytten jeg fikk tildelt og ba om å få en annen, sa Achaan Cha: ”Nei.”

Jeg måtte stå opp kl. 3 om morgenen og være tilstede ved morgensangen og meditasjonen. Der ble det lest fra Vinaya også. Dette ble lest på thai, noe som jeg til å begynne med ikke forsto, og selv da jeg forsto språket, så var det grusomt kjedelig å høre på. Du kunne høre om en munk som hadde en rift i sin drakt så og så mange cm overfor sømmen og måtte få den reparert før soloppgang, og jeg tenkte: ”Det er ikke dette jeg er ordinert for!” Jeg hengte meg opp i disse pedantiske reglene og prøvde å finne ut om hullet i min drakt var fire cm overfor sømmen eller ei, og om jeg skulle ha reparert det før soloppgang. Eller de leste om å lage et sitteteppe, og munkene måtte vite at borden skulle være så og så mange cm bred, og en munk sa: ”Jeg har sett et sitteteppe hvor borden var forskjellig fra det.” Og munkene kunne til og med diskutere borden på sine sittetepper. ”La oss snakke om alvorlige ting,” tenkte jeg. ”Viktige ting som Dhamma.”

Når det gjaldt disse bagatellmessige tingene i det daglige liv og det å leve med folk med forskjellige temperamenter, problemer og karaktertyper, som kanskje ikke var like inspirert som jeg lot til å være på den tiden, så følte jeg en dyp depresjon. Da sto jeg overfor de Fem Hindringer som en praktisk realitet. Her var det ingen vei utenom. Jeg var nødt til å lære den leksen som de var her for å lære meg.

Lærerne i Wat Pa Pong tillot deg aldri å bli høyttravende. Du måtte gjøre en masse hardt fysisk arbeid. Du måtte innordne deg i et samfunn og måtte legge til side ditt personlige ønske om fred og stillhet og det du mente var nødvendig for din praksis. Du var, med andre ord, i en situasjon der du måtte lære å gi i stedet for å ta fra det samfunn du levde i.

Theravada-Nytt, mars 1983. Oversatt av E. Wetlesen.

Et notat som aldri kom med i Theravada-Nytt, men som absolutt burde vært med.

Gavemildt å hjelpe (dana) er en sentral del av buddhistisk praksis. Da Theravada Skolens meditasjonssted på Nøtterøy, Buddhavithi, hadde vært i drift et års tid på begynnelsen av 1980-åra, kom det uventet en pengegave fra Singapore - 1 dollar.

I følgebrevet sto det:

To the person-in-charge of the Buddhist monastery.
Donation.
I wish to enclose S $ 1 as a donation to your Buddhist monastery, and kindly accept it.
Thank you,
Buddhist disiple
Wong Chee Yin

Ingen ved Buddhavithi hadde hverken da eller senere hørt om Wong Chee Yin. Gaven bare kom.

I Theravada-nytt april 1983 dukker det opp et sitat fra Koranen (6.104), og i disse dager med uroligheter og intoleranse som følge av trykking av karikaturer, kan det jo være på sin plass å minne om sitatet:

Innsikt kommer fra Herren.
Den som får innsikt gjør det til sitt eget beste.
Den som forblir blind gjør det til sitt eget tap.
Jeg er ikke vokter for dere.

Nå skal ikke buddhavithi.org kommentere hvor verset sier innsikt kommer fra, men stiller seg helt bak versets to midterste setninger. I buddhistisk sammenheng finnes det mange forskjellige grader av innsikt, og den som hver dag praktiserer iherdig, opplever før eller senere alle gradene og går hele veien til nibbana. Artikkelen under handler om nettopp dette. Forfatteren er Kåre A. Lie.

Veien til nibbana

Hva er hensikten med å meditere? Hvorfor driver vi med innsiktsmeditasjon? Dette spørsmålet har vi vel alle stilt oss selv mer enn en gang, men svarene kan nok variere. Hva er målet? Frihet, lykke, fred, ro i sinnet, helhet, eller hva?

Vi leser og hører at det tradisjonelle svar, selve MÅLET, skal være nibbana, el. nirvana. Men dette er nok et begrep som føles uklart for mange, og alle har vel ikke egentlig tatt noen stilling til det. Hva menes egentlig med nibbana? Er det en slags himmel, eller en slags uklar tilstand etter døden?

Nibbana betyr utslukning, og det tales om to typer:

1. Saupadisesanibbana, eller ufullstendig utslukning. Med dette menes at kropp og sinn består som før, altså ikke noen metafysisk eller hinsidig eksistens. Men hva er det da som slukkes? Det er de negative tendensene i sinnet som slukkes: hat, grådighet og uvitenhet, eller innbildning. Det er disse tre røtter som ligger til grunn for alt vi opplever og alt vi gjør av negativ karakter. De er så innvevd i all vår daglige virksomhet, at den dag vi makter å slukke dem, vil dette oppleves som en radikal forandring. Men, og det er viktig å huske på, dette er et nibbana som er fullt oppnåelig i dette liv.
2. Anupadisesanibbana, eller parinibbana, total utslukking, er derimot noe som bare kan inntre i forbindelse med døden.

Nibbana i levende live vil altså si å slukke de negative tendenser: hat, grådighet og innbildning. Men dette etterlater ikke noe vakuum i sinnet, for i den grad det negative forsvinner, vil sinnets naturlige positive tendenser tre fram: gavemildhet, kjærlighet og visdom. Altså det motsatte av de tre negative røtter.

Men vi sitter ikke med hendene i fanget og bare venter på at dette skal skje. Buddha-sasana er en aktiv treningsmetodikk. Hver gang vi praktiserer innsiktsmeditasjon, utvikler vi sinnet i retning av visdom og innsikt. Og dette fører naturlig med seg at også de to andre positive røtter styrkes. Men det finnes andre, og parallelle veier til å utvikle sinnets positive muligheter. Vi kan også arbeide aktivt med å styrke og utvikle gavmildhet og kjærlighet, og dette vil igjen styrke arbeidet med å nå innsikt.

En måte å utvikle kjærlighet på, er å arbeide med metta-meditasjon, men det ligger en fare i det å bare meditere, og ikke øve mer praktiske former for nestekjærlighet. Og det å bare meditere på gavmildhet, uten å øve i praksis, får unektelig et noe komisk skjær over seg.

Hvo som bare ønsker godt
for sin syke moster -
kan den kunst at være flot
uden at det koster.
(Kumbel)

La oss derfor gripe de anledninger som byr seg til å øve praktisk nestekjærlighet og praktisk giverglede. Hvilke anledninger møter vi? For det første har vi alle de små anledninger som møter oss i hverdagen. I samvær med kolleger og våre nærmeste, har vi utallige anledninger til å øve. Et smil, et vennlig ord, å tilgi en virkelig eller innbilt krenkelse, er ikke dette også kjærlighet? Og gavmildhet trenger ikke bare ytre seg i materielle gaver. Hva med å gi litt av sin tid, av sin oppmerksomhet? Ikke bare avfeie barna med “Jeg har ikke tid akkurat nå”? Enhver liten positiv handling går hånd i hånd med meditasjonstreningen, og bidrar til å utvikle og styrke de positive tendenser i sinnet, henimot nibbana.

På sammfunnsnivå byr det seg også talløse anledninger. Hvis vi makter å gi litt av vår tid og krefter og penger til noen av de mange “gode saker” som vi stadig møter på, så øver vi både gavmildhet og kjærlighet samtidig. Hvilke saker? Fredsarbeid, dyre- og naturvern, humanitært arbeid - lag deg en liste selv, og se hva du kan ta fatt på!

Meditasjon er viktig, men glemmer vi samfunnet, det vil si våre medvandrere av enhver art, begår vi et alvorlig feilgrep. Da risikerer vi å stagnere, eller til og med utvikle oss i negativ retning, til tross for oppriktig meditasjonsarbeid.