Klar beskjed fra Theravada Nytt for januar og februar 1985. Teksten forteller at meditasjon ikke nødvendigvis får oss til å føle det godt, men at den får oss til å våkne opp for de mange ting vi faktisk føler. En nyttig påminnelse.
Pagoder er vakre monument og sterke religiøse symboler, der de står som håndfaste bevis på folks mangeårige hengivenhet til den lære Buddha formidlet. I likhet med alle andre ufarlige religiøse uttrykksformer bør både monumentene og de som ærer dem få lov å motta respekt også fra mennesker som måtte ha en annen religiøs overbevisning enn buddhister. Sier det seg ikke selv at den som forventer at andre tar av seg hodeplagget når man går inn i en kirke, også viser en tilsvarende respekt for andres religiøse uttrykk? Bør ikke den respekt som kreves i en moské eller synagoge smitte over på andre religiøse uttrykksformer? Respekt fungerer bare etter gjensidighetsprinsippet.
Dessverre er det ikke slik at den respekt som forlanges for egen religion, alltid gjengjeldes. Theravada Nytt for januar 1986 minner oss om at den religiøse verden er full av intoleranse, uvitenhet og manglende respekt for andre religioner enn sin egen. I en liten notis som Theravada Nytt klippet fra juleheftet til Det Norske Misjonsselskap 1983 gjengis følgende tekst:
Templer og åndehus
Uberørt av det glade budskap om Frelseren som ble født står templene der og peker mot himmelen, uten å kunne vise menneskene veien dit. Folk bringer sine offer til åndehusene for å tilfredsstille husåndene, og de gjør gode gjerninger ved å gi mat til munkene hver morgen.
Det hører med til misjonsbladets formidlig at et fotografi av en pagode supplerte teksten. Jada, vi har hørt det før, sett og lest om tilsvarende i kristendomsbøkene vi brukte på skolen og ser det fortsatt i enkelte aviser - og kanskje er vi blitt så lei at vi gir mer eller mindre blaffen i andres respektløshet. For er det ikke slik at religioner som selv mener alene å være veien til frelse, alltid vil presenterer tilsvarende uvitende kommentarer om buddhistiske monumenter og om alt som er buddhistisk? Hva kan vel den enkelte buddhist gjøre med det? Og hvor mye skal en egentlig gidde å bry seg om slikt? Er det ikke bedre bare å overse?
Uvitenhet i alle fasonger er noe buddhister bør engasjere seg i å få fjernet. Kanskje det rett og slett kan sies å være en moralsk motivasjon når en begir seg i kast med det Buddha lærte? Det gjelder ikke bare egen uvitenhet, men også andres uvitenhet, - for hvorfor skal vi gå rundt og tro at det er viktigere å gjøre noe med vår egen uvitenhet og ikke bry oss om andres? Det kreves engasjement på alle nivå - ikke nødvendigvis stortrommeaksjoner, men like mye de små drypp, et leserinnlegg som stillferdig kommenterer respektløshet og misforståelser, slike små ting. Mange små engasjement. Litt engasjement fra oss alle nå og da. I det lange løp er det å foretrekke - akkurat som det er bedre å meditere litt hver dag enn bare store økter nå og da.
Og kanskje er det en slik innsats det tenkes på i nyttårshilsenen i anledning Theravada Nytts femårs jubileum. Her presenteres både det som miljøet rundt Theravada Skolen, som utga Theravada Nytt, faktisk klarte å oppnå i løpet av første halvdel av 1980-åra. Det var den gang en pionerinnsats, men hilsenen stanser ikke med tilfreds navlebeskuelse. Nei, den peker utover og til våre medvandrere. Januarnummeret 1986 begynner slik:
Godt nytt år !
Theravada Nytt går i år inn i sin femte årgang. Det samme gjør Theravada Skolen. Det er vel i tidligste laget å feire jubileum. Men det er aldri for tidlig til å gi uttrykk for glede. Og er det ikke grunn til glede, at vi sammen har greidd å etablere et forum for theravadabuddhisme her i Norge? Et sted hvor vi kan komme sammen og meditere, hvor vi kan snakke sammen om buddhistisk livsforståelse, hvor vi kan treffe gode venner og lære av hverandre? Og ikke minst, en mulighet til å trekke seg tilbake på retreat og fordype seg i innsiktsmeditasjon, og nyte godt av hjelp fra innsiktsfulle lærere.
Ikke bare har vi maktet å etablere dette forum, men det har vist seg å være så pass levedyktig at det allerede eksisterer i sitt femte år. Alle ting er forgjengelige, men la oss håpe at vi kan ta vare på dhamma blant oss en stund til! Og ikke bare holde den for oss selv, men kanskje også bli litt flinkere til å dele med andre i det nye året?
Buddha er ikke så stor, slik lyder overskriften på en artikkel av forfatteren Annakarin Svedberg. Hennes artikkel ble trykket i Theravada-Nytt februar 1986. Nå er den tilgjengelig her. (Hvis artikkelen ikke åpner seg, klipp ut og lim inn denne url http://morgenstierne.org/buddhavithi/b12.pdf)
Theravada-Nytt for mai 1986 bringer en interessant artikkel med tittelen “Vad kan vi lära av Buddha?”. Dette er et spørsmål som går rett inn i margen på alle buddhistisk praktiserende. Kan Buddha i det hele tatt lære oss noe i dag?
Artikkelen er skrevet på svensk. Både forfatter og kildereferanse er ukjent.
Klikk her for å lese artikkelen: “Vad kan vi lära av Buddha?”
Hvordan er det nå egentlig med denne julefeiringen? Hvem eier den? Og ikke minst: Hvordan skal en buddhist forholde seg til den? Disse spørsmålene diskuterer Kåre i sin julebetraktning.
En julebetraktning
Av Kåre, fra Theravada Nytt desember 1983.
-Ja, dere feirer vel ikke jul, dere som er buddhister?
-???
-Nei, for alle vet vel at julen er en kristen høytid? Jesus ble født på julaften, det er derfor vi feirer jul, ikke sant?
Kanskje det kunne være umaken verdt å se litt kritisk på denne vanlige påstanden? Hva er egentlig bakgrunnen for julefeiringen, og hvordan forholder det seg med de kristnes krav på «enerett»?
I de bibelske beretninger om Jesu fødsel, står det ingen steder noen tidsangivelse. Hverken dag, måned eller år er nevnt, og ingen vet nøyaktig når Jesus ble født. Hvordan oppsto da denne tradisjonen? Hva er bakgrunnen for å feire den 24. desember, eller rettere sagt den 25., som er den egentlige helligdag?
Etter den julianske kalender, som ble brukt tidligere, falt vintersolverv på den 25. desember. På denne tiden står sola på sitt laveste, og mørke og kulde trykker menneskesinnet. Men nettopp når det er som svartest, snur sola og vender atter tilbake til vår verden. Det er som om den blir født på ny og bringer nytt håp. «Julen er kommet med solhverv for hjertene bange …» Det skal derfor ikke undre oss at menneskene har følt behov for trøst, lys og glede i mørektida, samt å gi uttrykk for glede over at lysets krefter atter skal seire over mørkemaktene.
Tidligere ble sola ansett som en guddom, og det var kanskje ikke så urimelig å feire solas eller solgudens fødselsdag på vintersolhvervsdagen, den 25. desember. Utpå 200-tallet var soltilbedelsen meget utbredt i romerriket, og soldyrkingen inngikk som et viktig element i de fleste av tidens religioner. Solguden Apollos fødselsdag ble feiret den 25. desember, men ikke bare denne guden. Den persiske frelserguden Mithra hadde samme fødselsdag. (Tre vise menn skal ha fulgt en stjerne for å se hvor denne guden skulle bli født, og persiske frelsere skulle ifølge tradisjonen fødes av jomfruer.) Det samme gjaldt den egyptiske frelsesguden Osiris, som ble født i en stall på julaften, den greske vinguden Dionysos, og flere. Det hele nådde et klimaks i året 274, da keiser Aurelian lot seg utrope til kombinert keiser- og solgud. Han proklamerte den 25. desember som DIES NATALIS SOLIS INVICTI, - keisersolgudens offisielle fødsels- og festdag.
Dette var den siste store offentlige kultus i Roma før kristendommen kom til makten, og vi kan godt forstå de kristnes voksende irritasjon over konkurrentens nye PR-tiltak. Flere forskjellige datoer ble prøvet ut som Jesu fødselsdag, bl.a. 6. januar. Men som et direkte svar og bevisst mottiltak mot det som de anså som «hedensk avgudsdyrking», flyttet de kristne endelig sin egen guds fødselsdag til konkurrentens dato, den 25. desember. Pussig nok ble de tre vise menn, eller hellige konger, så og si hengende igjen på den 6. januar, som nå er kjent som «Hellige trekongers dag». Flyttingen var vellykket. Hvem feirer vel keiseren idag? Med andre ord, et velberget religionspolitisk sjakktrekk, eller kanskje historiens første «Alternativ jul-aksjon». Den eldste sikre referanse vi har til kristen julefeiring er fra år 336.
Men vår jul har et flersidig opphav. Da den sydlige keiser-sol-gud-Jesus-osv.-feiringen, iblandet trekk fra den romerske saturnalie- og nyttårsfeiring, kom drivende nordover til våre strender, møtte den et folk som allerede var vel bevandret i kunsten å lyse opp i mørketida med høytid og fester. To gamle norrøne vinterfester smeltet sammen med Kvitekrists dag: julen og diseblotet. Begge disse festene var i første rekke familiehøytider, og de gikk inn i den tradisjonssmeltedigelen som vår jul etterhvert er blitt. Trekk ved julefeiringen som det at familien er samlet og gleder seg over fellesskapet med gaver, god mat og drikke, lysbrenning og noe grønt i stua, har vi fått i arv fra disse førkristne norske festene.
Handelsnissen, Jingle Bells og lingende nyere tilskudd forutsettes å være såpass kjent at det ikke er nødvendig å gå nærmere inn på dem.
Men hvor står så vi buddhister oppe i alt dette?
Buddhismen har til alle tider vært kjent for sin toleranse. Og ser vi hen til land hvor buddhismen har eksistert gjennom lengre tid, ser vi at den overalt har akseptert og tatt opp i seg lokale skikker og tradisjoner, uten å avvise eller sette seg til doms over dem (med unntak av dyreofringer o.l.). Folketro og lokale guddommer har fått eksistere fritt ved siden av den offisielle buddhismen, eller i nær symbiose med denne. Ofte skjer også en omtolkning av de gamle tradisjoner.
Det er oftere snakk om en nivåforskjell snarere enn egentlig motsetning. Folkereligiøsiteten, med sine guder, templer, festivaler etc., ansees på Sri Lanka f.eks. å tilhøre det verdslige plan (laukika) snarere enn det egentlige åndelige (lokottara), som er forbeholdt de buddhistiske innsikter og den buddhistiske mentale trening.
Det skulle vel derfor heller ikke være noen grunn til at norske buddhister uten videre skulle stille seg avvisende til norske lokaltradisjoner og lokalguder. Når vi kjenner de historiske fakta, gjennomskuer vi de kristnes krav på «eiendomsrett» til julen. Men vi ser samtidig at julen har sin egen almennmenneskelige verdi: noe å se fram til i mørketida, en samlingsstund i familien med lys, glede og gjensidige gaver. La oss gjerne beholde julen med så mange av dens tradisjoner og symboler som vi ønsker, men på våre egne premisser. En buddhistisk julefeiring ville ikke legge særlig vekt på tradisjonen om Jesu fødselsdag (som er uhistorisk), men mer på menneskelighet og fellesskap, på lys og glede, og se julen som en kjærkommen anledning til å øve dana, gavmildhet, og metta, vennlighet.
La oss ta vare på gleden ved å gi, og ved å motta. Men kanskje kunne vi gi med større oppmerksomhet og klar forståelse? Litt færre statusgaver til de som har for mye fra før, og heller gi litt menneskelighet? Så kunne vi kanskje også ha råd til å utvide familiebegrepet og fellesskapet, og gi av vår materielle overflod til dem som lever i nød, sult, fattigdom og frykt. Da kunne julen i en langt videre, og mer buddhistisk forstand, bli en lysfest i mørketida, og vi kunne med full rett stemme i den gamle julesang: Julen er kommet med solhverv for hjertene bange.
GOD JUL !
Chassidismen hører med til en av de store og kjente bevegelsene innen jødedommen, og her finner vi ofte underfundige anekdoter og en mystikk som her og der minner om et og annet innen buddhismen. Det er derfor neppe tilfeldig at Theravada-Nytt i et av sine første blader (september 1982) gjengir en liten historie fra den chassidiske tradisjon.
Etter at rabbi Moshe var død, ble en av hans elever spurt av rabbi Mendel:
“Hva sto som det vesentligste for din lærer?”
Eleven tenkte seg om og svarte til slutt:
“Det var alltid det som han holdt på med i øyeblikket.”
Burmesisk vipassanameditasjon.
Av Karl Christiansen
Theravada-Nytt mai 1984.
Det var i New Delhi vi fikk tak i Shattocks bok. Den het «An Experiment in Mindfulness» og fortalte om forfatterens bevissthetseksperiment i Thathana Yeikta, et buddhistisk meditasjonssenter i utkanten av Rangoon. Selv var han ikke buddhist, ikke kristen heller forresten, men en slags positiv agnostiker, dvs. en moderne tviler, som i motsetning til de troende ateister ikke klynger seg til en antitro, men tok tvilen som utgangspunkt for nye oppdagelser og erfaringer.
Viseadmiral E. H. Shattock fra flåtebasen Singapore var dog ikke den første europeer som kom til Burma for å gjøre et slikt eksperiment. Noen år før ham hadde den tysk-ceylonesiske buddhistmunken Nyanaponika Thera, skrevet en lærd avhandling om vipassana under henvisning til sin egen trening i Thathana Yeikta. og den engelske legen dr. E. Graham Howe, som ikke var buddhist, hadde på grunnlag av egne erfaringer med denne metoden skrevet forordet hvor det bl.a. står:
«Den er på linje med vår vestlige vitenskapelige innstilling, idet den er fordomsfri, objektiv og analytisk. Den er basert på personlig erfaring og ikke på andres ideer eller meninger. Den er ytterst enkel og gjør bruk av «ren oppmerksomhet» (i grunnen så enkel som et kontinuerlig «se bare!»), men i rammen av et omhyggelig utviklet system … Den river oss faktisk løs fra rutinelivets trelldom, fra våre fordommer, våre klisjeer, vår blindhet og vår skråsikkerhet, den gjør oss fri til å se en VIRKELIG verden og leve i den.»
Det var denne lektyren som førte Shattock til Rangoon, han mente nemlig at dette kunne være noe han lenge hadde lett etter, «En motgift mot det tiltagende nervepresset vi alle er utsatt for, en indre kraftkilde – uberoende av religiøs tro – som gjør oss motstandsdyktige mot det moderne livets sjokk og spenninger …» og da han fant sine forventninger innfridd, skrev han om sitt eksperiment for å vise at også mennesker fra helt umeditative yrker kunne dra nytte av vipassana.
Vi følte oss tiltalt av Shattocks nøkterne og intelligente fremstilling som ikke manglet sine glimt av humor, og da vi på dette tidspunkt var i frerd med å gi opp New Delhi som permanent bosted og ville dra på langtur gjennom India og omegn, ble vi straks enige om, min kone og jeg, at vi ville begynne vårt nye reiseliv rett i admiralens kjølvann. Så solgte vi alt vi eide (unntatt bøker og klær) tok fly til Rangoon – og gikk i kloster.
Shattocks bok hadde forberedt oss på alt, også det verste: støyen. Det vrimlet av halvville bikkjer som når som helst, men fortrinnsvis midt på natten, kunne istemme sine infernalske hyl, som så ble tatt opp fra alle kanter og gav gjenlyd over hele det utstrakte Thathana Yeikta. Men enda mer distraherende var radiomusikken fra nabovillaene, herlig burmesisk pop, som til de mest uventede tider ble skrudd på for full styrke rett mot meditasjonssenteret. Burmeserne skjønte aldri riktig at noen kunne forstyrres av litt hundeglam eller sang – det gjaldt jo bare å vende det døve øret til når man mediterte. Det var tydelig at dette lykkelige folkeferd i motsetning til oss degenererte utenlandske industristatsprodukter deriblant noen japanere, ikke ennå hadde oppdaget at det finnes noe slikt som nerver. Maten var et annet problem fordi den var krydret med transmakende fiskeessens som burmeserne er svært glad i. Men her kunne våre alltid hjelpevillige meditasjonslærere virkelig hjelpe oss idet de etter en tid ordnet det slik at utlendingene fikk indisk eller kinesisk mat. Forresten var det meningen at vi skulle sove minst mulig, helst ikke mer enn fire timer pr. døgn, det var klart at Thathana Yeikta ikke hadde karakter av rekreasjons- og hvilehjem. Vi ble faktisk ganske tynne i ukenes løp, men hva vi tapte i vekt vant vi i styrke og utholdenhet; det var som å gå på skyer under de dagslange vandringer i de solstekte ruinbyer Pagan og Angkor, vi følte oss spreke som speidere i måneder fremover og det tok lang tid før vi igjen fikk behov for å spise senere på dagen. Da jeg ved en senere anledning nevnte denne uventede bieffekt av kurset overfor en av våre meditasjonslærere, svarte han avfeiende at det finnes mange måter å forbedre kondisjonen på, men det er ikke det som er hensikten med vipassana. Og det hadde han utvilsomt rett i.
Hva er så vipassana – og hva skal det tjene til? Ordet betyr «innsikt» - dog ikke vanlig innsikt (som å ha innsikt i økonomisk sammenheng etc.), men innsikt som klar intuitiv erkjennelse av noe som ligger utenfor den normale bevissthets fatteevne. Vi skal ikke oppholde oss med sjonglering av så hendige ord som det absolutte, nirvana, eller den guddommelige væren; simpelthen fordi vi mangler (ennå) forståelse av det erfaringsmessige innhold i denslags transcendentalbegrep. La oss begynne ved begynnelsen, nemlig med normalbevisstheten, den tåkete, drømmeaktige - dvs. underutviklede normalbevisstheten som skal trenes opp til virkelig bevissthet: vipassana.
Vipassanatrening er noe helt spesielt også innenfor den buddhistiske tradisjon som jo ellers kjenner til en hel rekke meditasjonsarter: billedmeditasjon, reflekterende meditasjon, mantrameditasjon, koanmeditasjon (i zenbuddhismen) osv. Helt i alminnelighet går vipassana ut på å bli seg så klar bevisst som det går an å være. Dette er altså nærmest en livsinnstilling, eller en holdning som selvsagt også har sin plass i det daglige, særlig når man ikke er opptatt med noe bestemt, istedenfor å hengi seg til løse tankeassosiasjoner og dagdrømmerier. Men under trening i Thathana Yakita ble denne bevissthetsorientering satt i system for å oppnå hurtigere resultater. Selve prinsippet med «ren oppmerksomhet» er enkelt nok, som dr. Graham fastslo, men å gjennomføre det i praksis er til å begynne med ganske krevende. Jeg skal skissere metoden slik som den ble lært i Thathana Yeikta:
I det øyeblikket man våkner om morgenen er man seg klart bevisst: Jeg er våken, jeg ligger, jeg vil stå opp – klart bevisst både av tanken (det og det skal jeg nå gjøre etc.) og så utførelsen (gå, dusje, pusse tenner), men alt så detaljert som mulig. Oppmerksomheten er fullt ut samlet om flest mulige enkelte faser av disse små gjøremål fra intensjon til gjennomførelsen – noe i likhet med langsom kino. «Meditasjonen» begynner altså ved oppvåkningen og fortsettes så hele dagen – også under måltidene – inntil man legger seg og sover. Selvsagt er det en betingelse at man ikke leser under opplæringsperioden og at det ikke snakkes mer enn absolutt nødvendig, dvs. man skal helst ikke snakk i det hele tatt utenom det daglige møtet med meditasjonlæreren, når man avgir rapport.
Fra den generelle oppmerksomhet eller årvåkenhet til den mer spesielle under «sittende meditasjon» er overgangen nesten umerkelig. Under klar bevissthet i alle bevegelsesfaser sette man seg ned i en bekvem stilling, registrerer at man sitter, at man lukker øynene (for å utestenge forstyrrende synsinntrykk) og at den ene fysiske fornemmelse som etterhvert gjør seg mest gjeldende er – pusten. Denne dominerende fornemmelse vies nå den totale oppmerksomhet, men uten at det er tale om anstrengt konsentrasjon, ikke heller skal pusten kontrolleres eller dirigeres, den skal gå sin egen naturlige gang, stille og rolig, og den skal bare observeres fordi den gir en kontinuerlig fornemmelse. Så enkelt er det. Men så oppdager man dessverre etter tre-fire åndedrett at oppmerksomheten allerede sluknet, at en eller annen tanke hadde sneket seg inn og okkuperte bevisstheten.
Distraherende tanker avvises eller fortrenges dog ikke, de blir bare bevisstgjort som «tenkning, tenkning» - da visner de med en gang og oppmerksomheten forankres på nytt i pustebevegelsen. Det samme gjelder for alle slags distraksjoner, like mye om de kommer inne- eller utenfra – alt som bortleder oppmerksomheten: hundeglam, visjoner, emosjonell oppløftelse, ømme ledd eller hva det kan våre som på en behagelig, ubehagelig eller nøytral måte trekker oppmerksomheten bort, blir helt bevisst gjort til gjenstand for oppmerksomheten, dvs. til meditasjonsobjekt. Blir det ubekvemt å sitte, står man opp, klart bevisst som alltid, og går man en halv times tid opp og ned, er oppmerksomheten rettet mot gangbevegelsens forskjellige faser. Så følger igjen en sitteperiode med pusten som det faste holdepunkt, og slik fortsetter det skiftesvis hele dagen med bare de få avbrytelser som måltidene og samtalen med instruktøren medfører.
Denne vipassanameditasjon ble under statsminister U Nu noe i retning av en folkebevegelse i Burma. Mange menn og kvinner tilbragte sine ferier eller fridager i meditasjonssentre, og nabolandene ba om å få sendt meditasjonslærere. Et særlig tiltalende trekk, en kulturstat verdig, var meditasjonsundervisningen i fengslene. Fanger som gjorde en alvorlig innsats – noe som lett kan kontrolleres av de meditasjonsfortrolige instruktører – kunne få straffen nedsatt. At en bevissthetsutviklende meditasjon nødvendigvis må motvirke kriminelle tendenser, var for den burmesiske fengselsadminstrasjon selvinnlysende.
Det er umulig å si hva det enkelte menneske kan få ut av en slik trening, det avhenger av individuelle faktorer som ikke lar seg bedømme på forhånd. At man får et glimt eller to av vipassanas egentlige mening, en slags satoriopplevelse for å bruke zenterminologi, er ganske sannsynlig. Shattock oppdaget at hans sanseinntrykk var blitt så meget mer bevisste, de gav ham en «følelse av noe enestående som var dypt tilfredsstillende», «tingene hadde fått større betydning i seg selv – uavhengig av de mange assosiasjoner som de ellers pleide å være tilslørt med». Man blir mer ens med naturen istedenfor å bare betrakte den utenfra, fastslo Shattock. «En uventet gave fra Rangoon» kalte han denne berikelse av sin mottakelighet, denne nye fornemmelsesglede.
Klikk her for mer informsjon om forskjellige buddhistiske meditasjonstyper.
Theravada-Nytt formidlet ikke bare theravadabuddhisme, men like gjerne andre buddhistiske tradisjoner. I mars 1985 finnes en artikkel som gjengir zen-poesi i moderne nytolkning av Casper Verner-Carlsson og Lennart Nyberg, senere utgitt i boken Sparvens triumf.
Utanför undervisning, bortom
tradition.
Inte grundad på ord eller skrift.
Riktad direkt till det mänskliga
medvetandet.
Att se in i sig själv och uppnå
buddhaskap.
—
I båten,
halvmånens ljus
i mitt knä.
—
En plötslig kyla -
i vårt rum min döda hustrus
kam under fotsulan.
—
Järnträdet blommar,
tuppen värper ett ägg.
Sjuttiårig skär jag av
bärstolsrepen.
—
Jag uppfattar inte dina ord
bara som ord.
Långt ifrån.
Jag lyssnar
till vad som får dig att tala -
vad det än är -
och mig att lyssna.
Tanken om at vi mennesker har en sjel som lever evig er så solid forankret i vår kultur at den mest utbredte religionen i Europa, kristendommen, har den som et fundament i sin lære. Mennesket består av kropp, sjel og ånd forteller den kristne teologi, og kroppen forgår mens sjelen består, heter det. Likeledes har filosofer og vitenskapsmenn her i Vesten forsøkt å finne ut hvor sjelen lever sitt liv i våre kropper. Man har til og med forsøkt å finne sjelens vekt ved å veie et menneske i dødsøyeblikket, fordi man trodde at sjelen da forlot kroppen og hvis den hadde en vekt, da ville den være målbar.
Buddhismen har aldri drevet med slike eksperimenter eller hevdet at vi mennesker har en sjel. Noe av det første Buddha lærte bort var faktisk at våre forestillinger om sjelen er en illusjon. Her følger forklaringen på hvorfor det er slik.
Innleding til teksten om
det som kjennetegner ikke-sjel.
Anattalakkhanasutta
Av Knut.
Theravada-Nytt februar 1986.
Teksten om det som kjennetegner ikke-sjel er i følge tradisjonen den andre talen som Buddha holdt etter sin fullstendige oppvåkning. Og de som fikk høre om den var de samme fem munkene som Buddha slo følge med under sin askeseperiode. Det sies at talen virket så sterkt på tilhørerne at de i løpet av den frigjorde seg fra begjæret og fikk arahantstatus, dvs. ble en person som har nådd oppvåkningen.
I talen tar Buddha for seg de ting som hindrer en i å fri seg fra lidelsen og dermed fjerne en fra oppvåkningen. Hovedårsaken til hindringen er å finne i illusjonen om jeg-et, sjelen. At man går rundt og innbiller seg at man har en sjel, skyldes stort sett det som i buddhismen kalles uvitenhet (avijja). Den lidelse som illusjonen om sjelen skaper i oss, skyldes i hovedsak tre ting og måten disse kombineres på: vrangforetillinger, grådighet og hat. Det er disse tre onde røttene, som de kalles, som skaper illusjonen av en sjel.
Anattalakkhanasutta handler om hvordan man kan svekke og fjerne disse tre onde røttene. Og måten dette gjøres på er å se tingene slik de er ved selv å skaffe seg den riktige og eneste kunnskap om seg selv, og dermed også om sine omgivelser. Veien til kunnskap om sine omgivelser og medmennesker går over selvinnsikt. Det er ved å se på sine egne reaksjoner, følelser og tanker, man egentlig kan lære noe.
Buddha tar utgangspunkt i de fem khandaher (dvs. grupper av personlighetsfaktorer). Disse khandhaene utgjør ifølge theravadabuddhismen: form, oppfatningsprosess, skapende impulser, følelser og bevissthet. Alle disse tingene er sammen med på å skape illusjonen om sjelen.
Form er det som kan sammenlignes med fysiske ting, som kroppen vår. Oppfatningsprosessen er det som gjør at vi kan gjenkjenne tidligere følelser og stadige sanseinntrykk. De skapende impulsene er mange, men for å nevne én: interesse. Følelser dukker opp som svar på våre sanseinntrykk fra omverden. Det finnes tre følelsestyper: de positive, de negative og de nøytrale. Og tilslutt har vi bevisstheten som liksom samler alt dette og er opprettholderen av en illusjon av noe varig og evig.
Men nettopp ved denne illusjonen om at det er noe varig og evig, lures vi til å tro at vi har en evig sjel – en sjel som er min, som vi kan kontrollere.
Slik er det ikke, viser Buddha i teksten. Han tar for seg alle de fem khandhaene og stiller spørsmålet: Er form virkelig sjel? Er det noe i formen som er evig? Og for å få svar på dette går han systematisk og metodisk til verks. Det er ikke nok for Buddha å si «jeg føler jeg har en evig sjel, da må det være slik, jeg tror det.» Buddha vil ha fakta som kan etterprøves. Det gjelder for Buddha å snu problemstillingen og finne noe som empirisk viser at form ikke er evig, for eksisterer ikke-evig form, da er heller ikke form evig. Dette får han til ved å stille opp følgende argument:
Hvis form (les: kropp) er sjel, så følger at den ikke kan være berørt av sykdom. En syk form kan jo ingen kontrollere eller bestemme over! Men nå er det jo slik at alle og enhver kan se at former kan og blir syke. Altså blir konklusjonen at form er ikke sjel. Og så argumenterer han for de andre khandahaene på samme måte, for å finne ut om noe ved det som gir oss opplevelsen av en sjel virkelig er en sjel. Hvis det viser seg at ikke noe av det vi opplever som sjel eller er med på å gi oss denne opplevelsen, også er evig og har de samme egenskapene som sjelen, - ja, da er det bare snakk om en illusjon. Til slutt trekker han inn tid og sted og finner ut at alle khandhaene er uten sjel.
På denne måten ved systematisk å arbeide med khandhaene – se dem slik de er uten å ha noen tro, men bare i største mulige grad forsøke å være en nøytral observatør og legge sine egne meninger om ditt og datt til side – bare da vil illusjonen om sjelen avsløres gradvis som den illusjonen den er.
Les anattalakkhanasutta her. (Norsk)
Les en filosofisk utdypning av ikke-sjel (anatta) her. (Engelsk)
Et av de merkeligste metallarbeidene som ble funnet under utgravingen av vikingskipet på Oseberg i 1904, var beslagene på den såkalte “Buddhabøtten”. De er av en liten figur som ligner mistenkelig mye på en buddhafigur. Kan det være slik at vikingene lagde buddhafiguerer? Her en artikkel fra Theravada-Nytt for oktober 1985.
Figur fra “Buddhabøtten” som ble funnet ombord i vikingskipet på Oseberg.
I dag er funnet utstilt på Vikingskipshuset på Bygdøy.
Lagde vikingene buddhafiguerer?
«Buddhabøtten» er et trespann, laget av barlindstaver som holdes sammen av messingbånd. Langs munningen har den et beslag av samme slags metall, og bøtten bæres i en solid, støpt hank av messing. Det merkeligste ved det hele er imidlertid ørene som hanken er festet i. De er helt ensdannet og består av en liten støpt menneskefigur med forholdsvis stort hode, korslagte bein og kroppen utfylt med av en firkantet plate, dekket med emalje i blått, hvit, rødt og gult. Skikkelsen minner umiddelbart om en buddha, noe som resulterte i at bøtten straks fikk navnet «Buddhabøtten» selv om det ikke kan påvises noen direkte forbindelse med buddhistisk billedkunst.
Arbeidene vitner om en høyt oppdrevet håndverksmessig dyktighet, noe som forutsetter en solid tradisjon. På britisk område fantes det i vikingtiden en rik tradisjon i emaljeteknikk, og vi har i et par andre norske vikingtidsfunn britiske emaljearbeider som står meget nær disse fra Oseberg. Disse emaljearbeider opptrer sammen med plastiske menneskeframstillinger eller menneskehoder som kommer dem fra Oseberg så nær at vi i hvert fall må kunne se dem som produkter av samme miljø (skole). Det som særpreger «Buddhabøttens» figur er den karakteristiske arm- og beinstilling, altså nettopp de trekk som særlig leder tanken hen på en buddha. Spørsmålet blir da om bronsjestøperen har hatt noe slikt forbilde for sitt arbeide, men noe svar på det kan vi dessverre ikke gi.
(Fra Vikingskipene i Oslo, Universitetets oldsakssamling.)
For tiden ingen kunngjøringer.
